Dypt i havet er det nesten ingenting å spise. Hvordan klarer dette krypet å leve der nede?
Forskere har funnet monster-tanglusas hemmelige triks.
Publisert
Mange har sett tanglus.
Dette er skrukketroll-lignende dyr på noen få centimeter, som svømmer rundt på grunt vann i fjæra.
Men visste du at de små lusene har gigantiske slektninger?
I Sør-Kina-havet lever tanglus som kan bli 50 centimeter lange og veie over 2,5 kilo.
Se bilde av en slik gigant i denne artikkelen.
Gigant på 900 meter
Disse enorme krypene holder til langt nede i dypet – mange hundre meter under overflata. Der nede er det null lys, og nesten null mat også.
Så hvordan i all verden blir de så store?
Nå har en gruppe forskere gjort veldig grundige undersøkelser av både kroppen, oppførselen og genene til ulike tanglus.
En av dem var giganten Bathynomus jamesi, som lever på rundt 900 meters dyp.
Resultatene avslører at den har noen unike triks på lager.
Fem år uten mat
For det første har den rekordstore tanglusa en like rekordstor magesekk. Den fyller to tredeler av hele kroppen til dyret.
Det betyr at B. jamesi virkelig kan fylle opp, hvis den en sjelden gang kommer over masse mat. For eksempel et dødt dyr som har sunket ned i dypet.
Maten blir til et lager av fin, gjørme-aktig grøt inni den store magen.
Dette lageret kan tanglusa tære på i lang tid. Forskerne mener den kan overleve slik i over fem år uten å spise.
Men magesekken er ikke det eneste trikset til tanglusa.
Sparer på energien
Store dyr trenger mer energi for å holde seg i live enn små dyr. Men her er B. jamesi ganske spesiell. Forskerne fant ut at den bruker forbausende lite energi på å holde kroppen i gang.
Det har den trolig lært av en bakterie.
Da forskerne undersøkte genene til den digre tangloppa, fant de nemlig et spesielt gen som stammer nettopp fra bakterier.
Rappet gen
Antagelig har tangloppa klart å rappe genet fra bakterien for millioner av år siden.
Det var lurt.
Det ser nemlig ut til at genet gir dyr som lever i kaldt vann, en evne til å spare på energien.
Da forskerne satte genet inn i sebrafisk, klarte de seg lenger i kulda uten mat, uten å sulte i hjel.
