Sajda napper ut øyenvipper og bryn uten å ville det
– Det er flere millioner som har denne lidelsen, sier forsker.
Publisert
– Det er første gang jeg deler lidelsen min med andre enn familien.
Sajda står på scenen på Arendalsuka og forteller. Hun har det som kalles hårnappingslidelse. Det betyr at hun napper ut hår fra kroppen, som øyenvipper og øyenbrynshår, selv om hun egentlig ikke vil.
– Jeg har gjort det siden jeg var 12 år gammel. I dag er jeg 24, så det har gått over ti år, sier Sajda.
Da hun var liten, trodde hun at hun var helt alene om å gjøre det. Nå vet hun at mange sliter med det samme.
Mange kan ha lidelsen
Forskere anslår at rundt én prosent av folk har hårnappingslidelse. Det blir mange når du regner med hele verden.
– Det er flere millioner som har denne lidelsen, sier Benjamin Hummelen. Han er psykiater ved Oslo universitetssykehus og forsker på tvangslidelser.
Han forteller at lidelsen finnes over hele verden, men at få snakker om den.
– Det her er så misforstått. Vi må jobbe for at det skal bli bedre kjent, sier han.
Det er fortsatt lite kunnskap om lidelsen blant fagfolk og folk flest. Det har Sajda fått kjenne på. Hun fikk ikke den hjelpen hun trengte da hun gikk til legen. Hun ble en kasteball, og sier at det ikke var noen som tok ordentlig ansvar.
– Det har vært tøft fordi jeg har kjent at jeg ikke har fått den hjelpen jeg trengte, sier hun.
Napper for å roe seg ned
Sajda begynte å skamme seg da hun ikke fikk hjelp. Hvorfor klarte hun ikke bare å slutte på egen hånd? Hun sier at hårnapping ikke er noe man bare kan bestemme seg for å slutte med.
For enkelte går det så langt at de ikke kommer seg ut av det uten hjelp.
– Tvert imot trenger man riktig hjelp og behandling, selv om det kan være flaut å be om, sier Sajda.
Hummelen sammenlikner lidelsen med en rus.
– Man blir avhengig av det fordi det føles bra, sier han.
Han sier at dyr også kan gjøre det samme. Papegøyer som er alene og kjeder seg, kan begynne å plukke av fjærene sine. Det samme kan skje om de er stresset, for eksempel om de bor i et for lite bur.
– Da er det ikke for å stelle seg, men fordi det føles bra, sier han.
Ville ikke se seg selv i speilet
Hummelen forteller at hårnapping kan trigges av mye forskjellig. For Sajda er det stress og angst som er hovedgrunnene.
– Jeg har ganske mange triggere, og mange har med stress å gjøre. Skole, jobb og bekymringer, sier hun.
Sajda forklarer at hun napper hår for å roe seg selv ned. Hun kan også nappe hår av kjedsomhet.
– Når jeg får store anfall, så mister jeg mye hår, sier hun.
– Hårnapping kan også føre til arr og sår. Jeg ville ikke bli sett eller se meg selv i speilet, sier Sajda.
Finnes behandling
Hummelen sier at hårnapping må forskes mer på. Behandlingen som funker best i dag kalles vaneendringstrening.
– Da trener man på å oppdage når man er i ferd med å nappe, og så gjør man noe annet i stedet, sier han.
– Men skal man få hjelp med hårnapping, så må man ha en diagnose, sier Hummelen.
Den er det leger eller psykologer som må sette.
– Derfor er det viktig at de vet om denne lidelsen. Jeg har møtt fagfolk som ikke tror på at hårnappingslidelse er en alvorlig psykisk lidelse. Det er veldig fint at Sajda er åpen om det her i dag, sier han.
– Hvis ikke helsevesenet forstår deg, hvem skal forstå deg da? spør Sajda.
Nå håper Hummelen og Sajda at mer åpenhet og forskning kan gjøre at leger forstår lidelsen bedre.
For Sajda tok det lang tid.
– Jeg fikk diagnosen for bare to måneder siden. Det har gått tolv år.
