Hvorfor må mamma og pappa jobbe gratis når barna skal drive med idrett?
I Norge blir det forventet at foreldre stiller opp når barna driver med fritidsaktiviteter. Men mange foreldre som flytter hit fra andre land, er ikke vant til det.
Hvorfor må foreldre selge dopapir når barna spiller fotball?
Dette lurte en far som ble intervjuet av forskerne på.
De har intervjuet 16 innvandrerforeldre fra åtte land. Ingen var vant med at foreldre skal delta aktivt i å drifte barnas fritidsaktiviteter.
Foreldrene syntes det var naturlig å støtte barna. Men ikke nødvendigvis å være trenere, selge lodd, stå i kiosken eller å organisere aktiviteter.
Uvant for mange
Dugnad har blitt en selvfølgelig del av hverdagen for norske familier, særlig i idrettslag, borettslag, skolekorps og frivillige organisasjoner.
Dugnad betyr at folk jobber gratis for å hjelpe hverandre. Men selv om arbeidet kalles frivillig, forventes det ofte at foreldrene stiller opp.
– Dette er ikke et særnorsk fenomen. De fleste, selv om de kommer fra helt andre land enn oss, er vant til det vi kaller dugnad i en eller annen form. Men måten vi gjør det på i Norge, er uvant for mange.
Det forteller Benedicte Nessa. Hun er en av forskerne som har intervjuet foreldrene.
– Mange som kommer fra Øst-Europa, for eksempel, er vant til at fritidsaktivitetene er mer profesjonelle. Kanskje er nivået høyere enn i Norge, og da betaler man ofte for det.
Kan også gi nye venner
Det handler ikke nødvendigvis om at de ikke vil hjelpe til.
En mor fra et annet land forteller forskerne at hun prøvde å jobbe i kiosken under en fritidsaktivet. Men det var vanskelig for henne å forstå hva kundene spurte om. Hun snakket ikke godt nok norsk. Derfor sluttet hun å stille opp.
Den norske dugnaden kan altså stenge folk ute.
Men forskere finner også eksempel på at den kan hjelpe dem inn i fellesskapet.
En far forteller at han ble kjent med norske fedre gjennom fotballaget til sønnen. Etter hvert begynte familiene å invitere hverandre på middag.
Vanskelig å stå i kiosken
Forskeren mener at vi kanskje undervurderer hvor mye språk betyr for å delta i dugnadsarbeid.
– Det er vanskelig å stå i en kiosk der det kanskje står 20–30 foreldre og barn i kø, og du skal forstå hva alle sier når de skal ha to Smil, en Knott, en pølse i brød og en kaffe.
Forskeren mener at kravene til foreldrene kan bli litt for høye.
– Det handler kanskje om å gi foreldre oppgaver som de klarer, selv om de ikke behersker språket så godt.
Samtidig er det flere innvandrerforeldre som synes de har gode erfaringer fra dugnader.
De opplever at de blir gradvis forstått og forstår selv etter hver hvordan ting fungerer. Og når de tar på seg oppgaver, får de bedre kontakt med andre foreldre. Da lærer de mer.
– Men det er ikke gjort på én, to tre, sier forskeren.
Gjelder ikke bare innvandrere
Særlig om man har flere barn kan det være vanskelig for foreldre å følge opp fritidsaktivitetene.
– Det er kanskje litt urealistisk når man samtidig skal være i jobb og lære seg et nytt språk, sier Nessa.
Men dette gjelder ikke bare innvandrerforeldre, mener hun.
Det kan også være vanskelig for foreldre som jobber skift, har dårlig økonomi eller ikke har egen bil, for eksempel.
Kan gå ut over barna
Forskerne mener at det ikke nødvendigvis er foreldrene som må tilpasse seg. Det må også idrettslagene.
De har også intervjuet folk i ti ulike fritidsorganisasjoner om dette.
Kanskje må vi se kritisk på hvordan fritidsaktivitetene blir organisert, mener forskeren.
– Hvis vi ikke tar hensyn til alle, risikerer vi mange barn ikke kan være med på fritidsaktiviteter.
