Den siste lørdagen i juli tok grotteutforskere seg inn i det som er Australias dypeste grotte – så vidt vi vet.

401 meter dyp er den – nærmere en halv kilometer. Grotten har fått navnet Delta Variant.

Ekspedisjonen innover og nedover tok 14 timer – for det er ikke bare å vandre inn i denne grotta og ut igjen.

Bare en smakebit

– Selv om Delta Variant er spennende, er det egentlig bare en smakebit på hva verden har å tilby av grotter, skriver Gabriel C. Rau i The Conversation. Han er hydrogeolog ved University of Newcastle.

Det betyr at han er ekspert på vannet som finnes nede i bakken.

Grotten, som er kjent som verdens aller dypeste, ligger i Georgia. Den går 2,2 kilometer inn i mørket.

Men hvordan har de oppstått?

Fjell som går i oppløsning

Svaret er kanskje litt kjedelig: vann.

– Enkelt forklart blir grotter til når vann sakte løser opp fjell over lang tid, forklarer Rau.

Det er lettere for vannet å lage grotter i bløtt fjell. Og joda, det finnes fjell som er mykere enn annet. Karst, for eksempel.

Den fjelltypen er laget av bitte små mikroorganismer som en gang levde, rester etter skjell og andre ting. Det har samlet seg opp gjennom millioner av år og blitt forstenet.

Surt vann løser lettere opp karst

Karst er ganske lett for vann å løse opp – selv om det er veldig lang tid for et menneske. Gneis, som er den mest vanlige bergarten i Norge, er hardere.

Kvaliteten på vannet har mye å si for hvor fort det klarer å løse opp fjellet. Hvis vannet er surt, går fjellet fortere i oppløsning.

Når det regner, tar vannet med seg gassen karbondioksid og andre partikler på veien. Da blir det surt.

Grotter er litt som kaker

Og så spørs det på kombinasjonen av alle de tingene for hvordan grotten ser ut. Hvor hard steinen er, hvor surt- og hvor mye vann det er.

En geolog kan ikke se på overflaten hvor dypt en grotte går. For bergarten kan forandre seg nedover i grunnen.

– Det er litt som å grave dypt ned i en kake. Du finner ikke nødvendigvis det samme i alle retninger, forklarer hydrogeologen.

Man vet ikke helt hva man finner under glasuren på en kake. Litt sånn er det med grotter også.

Smart å huske tau og lommelykt

Å bevege seg langt innover i en grotte er litt verre enn man kanskje skulle tro.

For det første: det er ingen telefondekning der under titusenvis av tonn med fjell.

Det kan være utrolig mange blindveier å gå. Derfor er det viktig å etterlate seg en ledelinje – et tau som viser hvor du gikk innover i grotten.

Og så er det mye opp, ned, hit og dit. Sjelden rett frem.

– Du kan bli nødt til å gjøre vanskelige bevegelser, vri og vende på deg på alle slags ubehagelige måter mens du fortsetter innover i mørket.

Mennesker er kanskje ikke små nok til å finne de dypeste grottene

Men det er ikke alle steder mennesker kommer til. Og kanskje setter det en stopper for å oppdage en enda dypere grotte?

– Mennesker er jo ikke bitte små, tross alt. Jeg er sikker på at det finnes steder som er for trange for oss å utforske som er åpninger inn til mye større grottesystemer enn vi har oppdaget.

Kanskje er verdens lengste grotte også bare en smakebit på hva som egentlig finnes langt der nede. Og det er utvilsomt en spennende tanke!

Roboter til hjelp?

Kanskje vi kan finne løsninger for å utforske slike trange grotter i fremtiden. Roboter, for eksempel?

Tidligere i år skrev ung.forskning.no om en robot som var laget for å utforske nettopp kronglete grotter.

Forskere lager også roboter som er bitte små. Det skrev ung.forskning.no en artikkel om i fjor.