Beverhistorien Norge kan være stolt av
– Det startet med et beverkjærestepar, sier forsker.
Publisert
Mammuter, sabeltigere og dodoer har noe til felles. De er utryddet og borte for alltid. (Med mindre vi klarer å klone dem fram, da).
Det samme holdt på å skje med et dyr vi nå tar for gitt: beveren. For bare hundre år siden var det nesten ingen igjen i Europa. I dag finnes det rundt 1,5 millioner.
Hva skjedde?
– Beverens reise er ganske vill. Og den startet med et beverkjærestepar fra Norge, sier historiker Dolly Jørgensen.
En norsk redningsaksjon
Men før vi går inn på kjærlighetshistorien, må vi til roten av problemet:
– Hvorfor ble det så ille for beverne?
– De tapte mot lange pelskåper, hatter og kjøtt. I tillegg ble kanalene og demningene deres ødelagt. Det var på grunn av oss mennesker, sier Jørgensen.
Beverene hadde bodd og trivdes i Europa og Asia. Nå forsvant de fra land etter land. Men på et lite område i Norge var det en beverstamme som klarte seg. De hadde nemlig fått et fristed.
– Vi vet ikke helt hvorfor, men det var en jeger som stoppet all beverjakt i området sitt på Åmli i Norge etter 1844, sier Jørgensen.
Kanskje gikk han rundt med børsa og så med egne øyne at de forsvant. Kanskje ville han spare beverne til seg selv.
Men uansett hva som var grunnen: De rundt 100 beverne kom snart til å få en svær oppgave.
Savnet beverne
– Norske bevere skulle fanges og plasseres i kjærestepar utover Europa. Sånn skulle de komme tilbake, sier Jørgensen.
Sverige ble første stopp. Der hadde beveren vært borte i femti år og flere begynte å savne dem.
– I 1921 ble et beverpar fanget i Åmli. Så vendte de snuta mot Sverige på tog og båt, sier Jørgensen.
De måtte først bo i en dyrehage gjennom vinteren. Så tok de tog, hest og båt til det nye hjemstedet sitt. Flyttingen til Sverige viste seg å bli en suksess.
Null hjemlengsel
– De trivdes skikkelig godt. Beverne fokuserte på livet der de var og tenkte ikke på hjemlengsel, sier Jørgensen.
Det kom flere bestillinger av bever fra Norge og i dag finnes de igjen i 25 land i Europa.
– Beverne gjorde et kjempe-comeback. Det er takket være den norske redningsaksjonen og en liten gjeng med beverkjærester, sier Jørgensen.
Når bevere blir kjærester, holder de sammen hele livet. De får unger hvert år, tar vare på barna til de blir ungdommer og bor sammen i hus av kvist og gjørme.
– De er litt som oss mennesker. Familie og jobb er viktig for dem, sier hun.
Men beveren er lik oss på andre måter også.
Etterlater seg flest spor
Beveren er dyret som etterlater seg flest spor i naturen vår, ifølge UiA Naturmuseum og Botanisk hage. Regner du med hele kloden, er det vi mennesker som setter flest og størst spor.
Noen ser på beveren som et skadedyr, og bønder har irritert seg over at beverne oversvømmer jordene deres og forsyner seg av korn, ifølge denne artikkelen i avisa Nationen.
En beverforsker forklarer at beveren er det som kalles en nøkkelart.
– Det betyr at den hjelper mange andre arter med å leve. Beverdammer er gode steder for insekter, fisk, fugler og andre dyr, sier beverforsker Frank Narve Rosell.
– Vi tar ofte ting for gitt
Jørgensen sier at beverens historie er viktig.
– Det er en historie som Norge kan være stolt av. Og den bør fortelles, sier Jørgensen.
Hun sier at vi mennesker ofte tar ting for gitt – spesielt i naturen.
– Som når vi tenker at beveren bare er der og sikkert vil være der til evig tid. Men sannheten er at vi mennesker utrydder arter om vi ikke tar hensyn, sier hun.
Verden har hatt fem masseutryddelser tidligere. Nå diskuterer forskere om vi er på vei mot en sjette masseutryddelse, ifølge Store Norske Leksikon. Denne gangen er det vår skyld.
– Vi ødelegger dessverre en del, men da må vi også prøve å rette opp igjen. Tenk at en liten gruppe med helt vanlige folk reddet en hel dyreart, sier Jørgensen.
– Det viser at det nytter å bry seg om naturen og miljøet vårt, sier hun.
