Derfor ble apen Punch så glad i kosedyret sitt
Forskning fra 1950-tallet kan forklare hvorfor den lille japanske snømakaken Punch knyttet seg så sterkt til en tøyleke fra IKEA.
Punch bor i en dyrehage i Japan. Da han ble født, ville ikke moren ha noe med han å gjøre.
Heller ikke de andre apene i flokken aksepterte ham. De jaget ham bort.
Dyrepasserne ga ham derfor et orangutang-kosedyr fra IKEA til trøst.
Da viste det seg at Punch fikk et veldig nært forhold til kosedyret. Han dro det med seg overalt og brukte det til å kose med.
Punch ble kjendis
Det var da Punch ble kjent over hele verden.
Det spesielle forholdet mellom den lille apeungen og kosedyret fra IKEA ble filmet og delt i sosiale medier.
De små videoklippene spredte seg raskt. Historien om Punch rørte mange dyreelskere over hele verden.
Men hva var det egentlig som skjedde med Punch da han fikk kosedyret fra IKEA?
Det har en psykolog skrevet om.
Han bruker historien til å forklare en av de mest berømte og mest kritiserte studiene i psykologihistorien.
Her kan du se et innslag om Punch som gikk på den amerikanske TV-kanalen PBS.
To reservemødre
På 1950-tallet gjorde den amerikanske psykologen Harry Harlow et forsøk med apeunger.
Eksperimentene endret det psykologer tidligere trodde var de viktigst for et nyfødt barn.
Harlow tok apebabyer fra mødrene sine rett etter at de ble født og ga dem to «reservemødre».
Den ene var en kald figur lagd av jern. Den kunne gi apeungene melk gjennom en flaske som var festet til kroppen.
Den andre var en myk og varm apelignende dukke. Den ga verken apeungene mat eller drikke, men fungerte som noe de kunne klamre seg til.
Å ta nyfødte apeunger fra mødre rett etter fødselen og plassere dem i bur, er ikke noe som hadde blitt akseptert i forskningen i dag.
Oppsiktsvekkende teori
På den tiden Harlow gjorde dette eksperimentet, mente psykologer at barn først og fremst knytter seg til foreldrene fordi de får mat.
Men forsøket hans viste noe annet.
Når babyapene ble sultne, gikk de bort til den kalde jernapene og drakk melk. Så snart de hadde spist, vendte de raskt tilbake til den myke dukken.
Harlow kom derfor med en teori som i dag virker selvfølgelig, men som var oppsiktsvekkende den gang: Barn, også menneskebarn, trenger varme og nærhet for å knytte seg til omsorgspersoner. Det er ikke nok med mat og stell alene.
Minner oss om hva som er viktig
I dyrehagen fikk Punch mat av dyrepasserne, men han trengte også noe å holde rundt og kose med.
Den lille apen er derfor mer enn en internettkjendis.
Han minner oss om at behovet for trygghet og nærhet kan være like viktig som mat.
Ikke nok å bare være myk
Harlow fant altså ut at behovet for trygghet og nærhet var viktigere enn mange trodde. Men ifølge den norske psykologspesialisten Ida Brandtzæg overså han noe.
Morskjærlighet er jo veldig mye mer enn å være myk. Det handler også om å ha følelser, noe en tøylede ikke kan gi.
Og det gikk ikke så bra med disse apene, forteller hun.
Senere studier viste også at apeungene ikke hadde det så bra på sikt.
Det går bedre med Punch
For Punch ser det ut til å ha gått bedre.
Ifølge nyere rapporter fra dyrehagen Ichikawa utenfor Tokyo har han nå blitt en del av flokken.
Han leker med de andre apene og får fysisk kontakt med dem.
Tidligere holdt han seg mye alene med kosedyret sitt, nå bruker han det først og fremst når han skal sove.
