Når vi spiser fisk, er vi mest opptatt av den fine fileten. Det er fiskestykket som vi slenger i stekepanna.

Men om vi bare spiser fileten, så spiser vi bare en tredjedel av fisken.

Tenk om vi tok et pizzastykke, og så bare kastet de to neste.

Fysj, tenkte forskeren Veronica Hammer Hjellnes fra NTNU i Trondheim.

Her måtte noe gjøres.

Hva prøver du å finne ut i forskningen din?

– Jeg forsker på hvordan vi kan lage menneskemat av fiskerester, sier Veronica.

Fiskerester er det vi oftest kaster i søppelkassa.

– Restene fra fisken kan forvandles til mye forskjellig mat, sier Veronica.

Fiskehodet, innmaten og ryggbeinet kan bli til ingredienser i fiskekaker, brød og marengs.

Vi mennesker trenger å få i oss ulike byggeklosser for å holde oss sterke og sunne, forklarer Veronica.

– Fisken er full av sånne byggeklosser. De finnes også i de delene vi kaster, sier hun

Vanskelig for magen og litt ekkelt

– Grunnen til at vi kaster disse bitene er at de er vanskelige for magene våre å fordøye, sier Veronica.

Her kommer Veronica inn med superkrefter fra forskningen.

– Det er nemlig mulig å forvandle disse delene til mat som passer våre mager, sier hun.

Fiskehoder og fiskeøyne ser også litt ekle ut. Tenk om de skulle duppe rundt i fiskesuppa?

– Det gjør vi også noe med, sier Veronica.

Hun gjør fisken om til pulver. Så kan pulveret spises eller blandes i fiskekaker, brød og kaker.

Hvordan gjør du fisken spiselig?

– Jeg bruker noe som heter bioteknologi, sier Veronica.

Vi mennesker bruker teknologi til å lage ting.

– Trær kan bli til papir. Stein kan bli til drikkeglass, sier hun.

Veronica bruker teknologi til å lage mat fra fiskerester.

– Da må jeg bruke levende teknologi. Det heter bioteknologi, forklarer Veronica.

Først kverner hun fisken sammen til en fiskedeig. Så bruker hun bioteknologien.

– Det jeg bruker heter enzymer. De kommer faktisk fra frukt som papaya og ananas, sier Veronica.

Enzymene fungerer som en saks. De klipper opp proteinene i fisken.

Når proteinene blir klippet opp, kan Veronica plukke ut akkurat det hun vil fra fisken.

– Jeg henter ut alt det vi kan spise. Da kan vi bruke mye mer av fisken, sier hun.

Hva har du funnet ut så langt?

– Det går an å produsere spiselig proteinpulver fra fiskehoder og ryggbein, sier hun.

Veronica sier at mat kan være mye mer enn det vi kjøper i butikken i dag.

– Vi må bare vite hvordan vi kan lage noe om til mat, sier Veronica.

For vi kaster mye.

– Tenk så dumt å kaste noe vi egentlig kan spise. Det er viktig å huske på at det er mennesker i verden som ikke har nok mat. Det kan vi gjøre noe med, sier Veronica.

Planeten vår får det også bedre om vi kaster mindre.

– Det er viktig for fremtiden. Vi må tenke nøye over hva som kan være mat, og hvilke nye matvarer vi er villige til å spise, sier Veronica.

Hvorfor ville du forske på akkurat dette?

– Jeg har alltid vært nysgjerrig, sier Veronica.

Hun stiller mange spørsmål.

– Hvorfor lyser egentlig stjerner? Hvorfor faller bladene av trærne på høsten? Hvorfor blir fløte til krem når vi pisker den? undrer hun seg.

I tillegg er hun veldig glad i mat. Det var egentlig bare én ting å gjøre.

– Jeg måtte bli matforsker! Så kan jeg finne triks for hvordan vi kan lage mer mat, samtidig som vi kan kaste mindre, sier hun.

Hva pleier folk å spørre om når du forteller hva du forsker på?

– Mange spør om det lukter ekkelt på laboratoriet, sier Veronica.

Det lukter fisk.

– Men ingen nese tar skade av litt fiskelukt, sier Veronica.

Mange lurer på om fiskepulveret smaker rart. Spesielt når det skal brukes i kaker.

– Noen andre forskere jeg kjenner har jobbet med å skjule fiskesmaken. For eksempel med sukker, salt, ost eller lakris.

– Da kan den forsvinne, sier hun.

Veronica har smakt på marengs med fiskepulver.

– Det smakte ikke fisk! Og jeg har blitt ganske god på å kjenne igjen fiskesmak og fiskelukt, sier hun.