Det bor 90.000 purker i Norge. Det er like mange som det bor folk i Kristiansand og Kristiansund til sammen.

De lever innendørs i grisehus hele året.

Men om de hadde levd i skog og mark, ville en urgammel trang styrt dem. De ville bygd reir.

Det starter noen dager før purka skal føde. Da stikker hun unna flokken. 

Jakten på en reirplass er i gang.

Foretrekker sted med utsikt

– De kan vandre ganske langt for å finne et skogholt. For sikkerhetens skyld bør det være et sted med utsikt, slik at de kan se utover området, forteller Ellen Marie Rosvold. Hun er forsker på Nord universitet.

Når purka finner en fin plass, kanskje i ly av en stein eller tre, så lager den seg en grop.

– De bruker beina og tryne til å rote og skrape. Så finner de materiale til reiret, sier Rosvold.

De henter kvister, greiner, mose og gras. Og putter alt nedi gropen.

– De bruker mye tid på å ordne og dandere, slik at det blir fint. Og når det nærmer seg fødselen, så graver de seg ned i haugen, sier Rosvold.

Ungene er små og våte når de kommer ut, og de mister varmen raskt. Reiret beskytter både mora og ungene mot kulde og fiender.

Ville bygge selv

Åsmund Kalstveit fra Skjold i Rogaland hadde villsvin for noen år siden. Det er samme art som tamme griser. 

Han så reirbyggingen til de to purkene sine på nært hold. 

Begge skulle ha unger, og da fødselen nærmet seg, laget han et lunt sted til dem. 

– Jeg snekret et hus på en gammel tilhenger og fylte det opp med halm, forteller han. 

Men det som møtte han neste morgen, var at purkene gikk fram og tilbake mellom hengeren og et bjørkeholt i nærheten. De hadde munnen full av halm fra hengeren. 

– Der bygde de et reir i snøen under en stor stein. De ville heller være i reiret ute i kulden enn inne i den trekkfrie hengeren.

En dag regnet det kraftig. Kalstveit la en presenning over reiret. 

– Men de dro presenningen av reiret og trakk den langt unna. De satte også en einerbusk rett opp og ned i reiret. Vi lo litt, for det så ut som om de pyntet til jul, forteller Kalstveit. 

Har krav på reirmateriale

Grisene bruker grass og greiner om de har muligheten i det fri. Men hva gjør de når de bor inne i en binge?

– Å bygge reir ligger i instinktene og biologien til grisene. På slutten av svangerskapet endrer hormonene seg i purka, og da blir de urolige og leter etter en plass å bygge reir, sier Rosvold.

Det har de krav på, ifølge loven om svinehold. Den gir purkene rett til passende reirmateriale fra tre dager før fødsel.

Men slik har det ikke alltid vært. 

På 1950-tallet kom nye metoder for dyrehold, ifølge Kristian Bjørkdahl og Karen Lykke. De to forskerne har skrevet bok om kjøttproduksjon i Norge.

Det ble flere griser per gård. Arbeidsoppgavene ble automatisert. Dyrevelferden måtte vike for inntektene.

Stengt inne i metallramme

Alt skulle gå effektivt for seg. Så når purka skulle føde, ble hun stengt inne i en trang metallramme. Metoden kalles fiksering.

Målet var å forhindre at moren skulle legge seg på grisungene etter fødsel og klemme dem i hjel. 

Resultatet var at hun ikke kunne bevege seg eller finne en god liggestilling. Hun kunne heller ikke kommunisere med og snuse på grisene i nabobingen eller sine egne unger. 

Og hun klarte hvert fall ikke å bygge reir.

Fiksering ble forbudt i Norge for 25 år siden, selv om loven åpner for unntak.

– Men det er bare vi, Sverige og Sveits som har lovfestet reirbygging. Alle andre europeiske land driver fortsatt med fiksering av purkene, sier Rosvold.

Halm stresser ned

Norske purker går nå løs i bingen og får lov til å bygge reir, men av hva? 

Loven sier ikke noe om hva som er passende materialer.

Så det har Ellen Marie Rosvold forsket på. Tre grupper hunngris fikk hvert sitt materiale. Hva var best av spon, torv og halm?

De som får halm, bruker mer tid på å bygge reiret. Det er lettere for dem å bære halmen rundt i munnen. De er roligere og hviler seg mer før fødsel, ifølge Rosvold.

– Dessuten er fødslene kortere for purkene som får halm enn for dem som får spon og torv.

I tillegg blir purkene bedre mødre når de får bygge reir av halm, forteller hun.

Alle griser liker halm

– De andre purkene kunne bite, dytte og bjeffe mot ungene sine. Men purkene med halmrede er snillere. Det er kanskje lettere for dem å bli mødre når de får følge behovene sine før og under fødselen. Det har nok med stress å gjøre, sier Rosvold.

Grisungene skal være sammen med moren i minst 28 dager, ifølge loven. 12 prosent av dem dør i løpet av den tiden, selv om dødeligheten har gått nedover de ti siste årene, ifølge griseforskeren.

– Noen blir ligget i hjel. Andre dør av sult, fordi det er stor konkurranse om melka. Noen dør også fordi de blir for kalde, sier Rosvold.

Griser liker halm, også når de ikke skal føde. Og de har krav på materiale de kan rote med. 

Slaktegrisene bor tett sammen i norske grisebinger. 

– Det kan gjøre dyrene stresset og føre til at de biter hverandre. Når de har noe å holde på med og kan rote i halm, så blir de roligere, sier Rosvold. 

———

Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no

LES OGSÅ

Griser krangler også. Noen ganger ordner en annen gris opp

Færre barn enn voksne tenker på dyr som mat