Derfor blir mennesker født helt hjelpeløse
– Det fører til noe veldig bra, sier evolusjonsforsker.
Publisert
Dyreunger kan gå, stå og die selv kort tid etter fødselen.
Det er helt umulig for menneskebabyer.
Hvorfor har det blitt slik? Og kommer det noe godt ut av det?
UNG.forskning.no hører med en biolog som er ekspert på evolusjon. Evolusjon er den naturlige utviklingen alt levende har over tid.
Opp og stå
– Tidligere kravlet vi rundt i skogene på alle fire slik som andre dyr, sier Jarl Giske fra Universitetet i Bergen.
For 20–30 millioner år siden hadde vi også en hale. Restene etter den ligger fortsatt i kroppen og heter halebeinet.
For rundt seks millioner år siden kom vi oss opp på to ben.
– Det skjedde i en periode med tørt klima i Afrika. Skogene minket og savannene vokste. Menneskene flyttet fra skogen til savannen, og der var det en fordel å gå på to ben, sier Giske.
Kroppene våre måtte tilpasse seg. For at vi skulle kunne gå langt etter mat og løpe fort fra rovdyr, ble hoftene våre smalere.
Gjelder bare vår art
De smale hoftene gjorde at det ble vanskeligere for kvinner å føde. Det ble trangere å få ut barnet.
– Hoftene er så smale at menneskebabyer må fødes før hjernen deres er ferdig utviklet, sier Giske.
Hjernene til dyreunger er derimot nesten helt ferdige. De kan gå, se, høre og konsentrere seg om å lære det de voksne kan.
– Hva hvis menneskebabyer hadde vært like utviklet som andre dyr?
– Det ville gitt lavere spedbarnsdødelighet og mindre fare for at mor ville dødd under eller etter fødselen, sier Giske.
Fordelene med å være mer ferdig utviklet når man blir født er så store og så mange at det bare er vi mennesker som er annerledes enn de andre dyrene.
Tvinges til å ta vare på hverandre
– Vi er født omtrent tolv måneder for tidlig, sier Giske.
Likevel er ikke hjernen vår ferdig da. Menneskehjernen er ikke ferdigbygd før vi har blitt mer enn 20 år gamle.
– Vi mennesker har bruk for en stor hjerne. Men skulle vi føde et barn med en ferdig hjerne, måtte vi hatt helt andre hofter, sier han.
Evolusjonen har altså ført til smale hofter og hjelpeløse barn.
– Og det fører til noe veldig bra, sier Giske.
Når en menneskebaby fødes så hjelpeløs, tvinges vi mennesker til å ta vare på hverandre.
– Det har ført til at mødrene måtte bruke masse tid på å amme og passe på spedbarna og småbarna. Da trengte mor hjelp av far, for eksempel til å skaffe mat.
Dermed ble familien av foreldre og barn mye sterkere hos menneskene enn hos andre aper og andre pattedyr.
Nær kontakt, språk og kultur
– Menneskene har holdt sammen i små flokker. Vi har hatt behov for langvarig og nær kontakt med hverandre, sier Giske.
Det har ført til at vi har blitt en art med språk og kultur.
En kan spørre seg om hva som er best:
Er det at barnet blir født fiks ferdig og løpeklar? Eller er det at familien bindes sterkere sammen?
– Sosiale bånd og godt samarbeid i gruppa er kjempeviktig, sier Giske.
Da menneskene forlot skogene og slo seg ned på savannene, kunne de ikke hoppe opp i et tre dersom det kom en leopard eller en hyene. De ble avhengige av å møte farene sammen.
Sammen kunne de også klare å skaffe seg mat som de ikke kunne alene.
– Da kom de inn i en god sirkel der det var en fordel å kunne samarbeide med mange. Etter hvert bodde de i større grupper og samarbeidet med enda fler, sier Giske.
Språk ble nyttig og til slutt helt nødvendig.
– Da måtte småbarna få tid til å lære mer. Da ble mor enda mer avhengig av mannen sin og flokken sin, sier Giske.
—————
Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no
