Forskere har laget en tidskrystall vi faktisk kan se
– Det er ganske stort det de har fått til, sier norsk forsker.
Publisert
Det høres ut som noe fra en annen planet.
Men tidskrystaller har blitt laget her på jorda.
Og nå har to forskere ved University of Colorado Boulder skapt en vi faktisk kan se.
– Det er veldig stilig, sier Vidar Skogvoll ved Universitetet i Oslo.
Han har ikke vært med på den nye studien.
En merkelig greie
Så hva i all verden er et tidskrystall?
Nei, det er ikke en edelsten du kan gni på for å reise tilbake i tid.
Dessverre.
Men det er allikevel en ganske merkelig greie.
For at vi skal forstå hva det er, må vi først se for oss en helt vanlig krystall.
Bare tenk på en diamant. En snøkrystall. Eller salten du strør på potetene dine.
– Sitter i et gitter
Disse krystallene har skarpe kanter. Og de glitrer når lyset treffer dem.
For å forstå hvorfor, må vi zoome inn.
Helt ned til de aller minste byggesteinene.
– Grunnen til at en krystall har sånne tydelige overflater, er at atomene sitter i et gitter eller mønster, sier Skogvoll.
Mønster i rom og tid
En vanlig krystall har altså et mønster som gjentar seg i rommet.
Men en tidskrystall går ett steg videre.
Den følger nemlig et mønster ikke bare i rom, men også i tid.
Slik ser tidskrystallen ut under et mikroskop:
Som bølger på havet
Et bilde på hva som skjer, er bølger ute på havet, forklarer Skogvoll.
Se for deg at du svever over havet og tar et bilde rett over en bølge.
Så tar du et nytt bilde når neste bølge kommer forbi.
Da vil de to bildene se nesten like ut.
Noe lignende skjer i tidskrystallen.
Den beveger seg i et taktfast mønster.
Kan bli vanskeligere å forfalske penger
Så hva i all verden kan en tidskrystall brukes til?
Enn så lenge er det bare en rar greie.
Men i fremtiden kan de kanskje brukes i ny teknologi, skriver forskerne bak den nye studien.
Ett forslag er en laser som beveger seg av seg selv.
Eller at tidskrystaller kan plasseres på sedler. Slik at de blir enda vanskeligere å forfalske.
– Ganske stort det de har fått til
For at krystallen skulle bli til en tidskrystall, trengte den energi.
Forskerne skinte nemlig lys på den.
Allikevel hadde ikke lyset noen puls eller rytme, sier Skogvoll.
Mønsteret i tid oppstod altså helt av seg selv.
– Det er en av grunnene til at det er ganske stort det de har fått til, sier Skogvoll.
