Marthe Lefsaker Sakrisvold forsker på sannhet og løgn. Da ber hun folk snike seg rundt for å stjele dokumenter.
Marthe Lefsaker Sakrisvold forsker på sannhet og løgn. Da ber hun folk snike seg rundt for å stjele dokumenter.

Kan vi merke på folk at de lyver?

Marthe forsker på hvordan folk forteller om ting de har opplevd. Om to personer forklarer seg ulikt, lyver den ene da?

Publisert

Da Marthe var seks år gammel, var hun på besøk hos en venninne, som bodde på en gård. Plutselig oppdaget de to jentene at det brant på låven. Da skjedde det mange ting. De måtte si fra, finne ut hva de skulle gjøre før hjelpen kom.

Nå har det gått mange år. Når de to venninnene snakker om det som skjedde, husker de hendelsen ganske forskjellig.

– Men det er ingen av oss som lyver. Vi la nok merke til forskjellige ting da det skjedde. Og minnene våre har også forandret seg litt fra sånn det egentlig var, forteller Marte.

Hun ble nysgjerrig. Når folk husker forskjellig fra samme hendelse, hva betyr det for politiet eller i en rettsak?

– For det er ikke så enkelt som at all uriktig informasjon er løgn. Det kan jo være at vi husker feil. Dette hadde jeg lyst til å finne ut mer av.

I dag er Marthe Lefsaker Sakrisvold forsker på Politihøgskolen.

Les mer om forskningen hennes her:

Hva prøver du å finne ut i forskningen din?

Jeg forsker på hvordan mennesker forklarer seg. For eksempel når politiet spør om hvor de har vært eller hva de har gjort på en spesiell dag.

Jeg vil vite hva de husker og hvilke ting de velger og si. Og hva er det de ikke forteller?

Er det sånn at mennesker som lyver forklarer seg på en annen måte enn mennesker som snakker sant? Om det er forskjeller, kan vi da bruke dette til å finne ut hvem vi kan stole på og ikke?

Hva gjør du når du forsker på sanne og falske forklaringer?

Jeg har fått mange mennesker til å bli med på eksperimenter. Der får deltakerne flere forskjellige oppgaver.

Halvparten av dem får vanlige, uskyldige oppgaver. Men de andre må gjøre noe mer spennende.

Jeg ber dem om å prøve å snike seg inn på et kontor og lure til seg et ark med en viktig kode. Ingen skal se at de gjør dette.

Etterpå får alle deltakerne vite at et viktig dokument er borte. Så må alle fortelle hvor de var og hva de gjorde når dette skjedde.

Halvparten av deltakerne vet jo ingenting om dokumentet. De skal bare fortelle sannheten om hvor de var og hva de gjorde. Alle de andre har tatt dette dokumentet. Jeg ber dem finne på en falsk forklaring. De må fortelle at de har vært et annet sted og gjort noe annet, slik at de ikke blir avslørt.

Til slutt analyserer jeg alle forklaringene, både de som er sanne og de som er falske. Jeg prøver å finne forskjeller som for eksempel politiet kan bruke når de skal avhøre mistenkte.

Hva pleier folk å spørre om når du forteller hva du forsker på?

De aller fleste pleier å spørre om jeg kan se om de lyver eller snakker sant. Det hadde vært veldig gøy om jeg klarte det.

Men hvis det var så lett å oppdage løgn, ville jeg jo ikke hatt noe å forske på. Så heldigvis for meg er svaret nei.

Mange tror at det finnes tegn på at folk lyver. For eksempel om de kikker mye til venstre eller om de fikler med hendene sine. Men vi forskere vet at dette ikke betyr at de lyver. Det kan hende at de bare er nervøse.