Londons gater var skitne i gamle dager, men de rike fruene hevet seg over det med stylte-sko
Londons gater på 1800-tallet gjorde at det luktet heste-tiss inne på bakeriet.
Publisert
Trafikkstøv, eksos og bråk. De to første problemene er ganske nye, mens det siste har eksistert i århundrer.
Ser du ikke helt for deg bråkete gater før bilene? Jo, da.
Gatemusikanter, ropende selgere og bjeller
På 1800-tallet klapret hester gjennom de steinbelagte gatene.
Etter seg dro de kjerrer med hjul som var belagt med metall. Dette var før gummiens tid.
Ikke nok med det.
Gatemusikanter, ropende selgere, hunder og bjeller bidro til byens lurveleven. Bedre ble det ikke av at flokker med dyr ble fraktet til markedet gjennom de trange gatene.
Det ble både bråkete og ganske skittent.
Dette skriver den britiske forskeren Lauren Colley om i The Conversation. Det er en side hvor forskere fra hele verden skriver artikler om det de har peiling på.
Mente kompisen døde av bråk
Grusveier ville hjulpet en del på støyen. Problemet var bare at de ikke ville tålt det store trykket fra hestehover og tunge kjerrer. Stein var mye mer holdbart.
Men irritasjonen vokste. Avisen The Times rant over av folk som fortalte om sine irritasjoner, men også mulige løsninger på problemet.
Den kjente forfatteren Charles Dickens kom med en drøy påstand i avisen.
Han skrev at kompisen og tegneren John Leech døde ung på grunn av bråket utenfor arbeidsrommet hans. Utenfor trampet hestene ustanselig forbi.
En litt for dyr løsning
Det var flere problemer med brosteinen. Å legge brostein er en kunst. Det måtte flinke håndverkere til for å gjøre det.
Det skulle ikke minst enorme mengder stein til i en storby som London. Det ville med andre ord blitt fryktelig dyrt. Steinene ble fort glatte, og i mørket var de lette å snuble i.
Folkene som bestemte i byen, fikk litt å tenke på. Og så fant de en løsning som nesten var for god til å være sann.
– Den mest effektive løsningen kan høres usannsynlig ut, skriver Colley.
Bakeriene stinket hestetiss
I 1839 begynte utprøvningen. Firkantede kubber av furutrær ble lagt i de travleste gatene i London.
Kjerrehjulene skramlet langt mindre når de rullet gjennom tregatene. De var bedre å kjøre på og bedre for hestene enn brosteinen. Og de ble mindre glatte av gjørma.
En ulempe var det. Treverk varer ikke like lenge som stein. Furublokkene ble ganske fort slitte og flisete.
Litt problematisk ble det også av at hestene tisset ganske mye. Heste-tisset trakk inn i treverket og fordampet igjen på stekende varme dager.
Denne dampen var skikkelig kraftig – en stikkende stank, litt som salmiakk.
Butikk-eierne ble også oppgitte. Butikkene deres ble fylt av stanken. Folk mistet antakelig litt appetitten når de gikk inn i et bakeri som luktet gammelt tiss.
Tok på stylter
De rike var nok heller ikke særlig imponerte. De rike damene på den tiden hadde gjerne lange kjoler og skjørt. Noen ganger med slep. Da er kjolens bakside så lang at den blir dratt langs bakken.
Det hadde de ingen planer om å slutte med, selv om gatene var skitne.
Men et rent skjørt var et tegn på rikdom, og det ville de gjerne vise frem. Så de fant andre løsninger. Noen kvinner bandt opp slepet, slik at det ikke ble dratt gjennom hestebæsj- og tiss.
Finskoene la de gjerne i vesken sin og brukte noen mindre viktige sko å gå gatelangs med.
Eller de kunne ta på seg patiner. Det er noen spesielle stylte-sko som folk hadde utenpå de vanlige skoene sine. De sørget for å heve fruene over bakken. Vipps så slapp de lange skjørtene å henge i bakken.
Snabelsko og skjeve tær
To par sko var sikkert ikke veldig behagelig å gå med. Det var nok en øvelse i balanse.
Men mennesker har til alle tider ofret mye for skjønnheten.
I 2021 skrev ung.forskning.no om en annen, litt spesiell skomote. På 1400-tallet var nemlig snabelsko populært.
Forskere fant mange skjeletter med skjeve tær i 600 år gamle graver. Jo rikere personen hadde vært, jo mer sannsynlig var det at den hadde skjev tå.
Derfor mente forskerne at snabelsko ble brukt av fjonge mennesker som ville vise status.
