Bildet viser en ganske liten rød galakse med en klart skinnende kjerne. Et utsnitt fra midten er forstørret i en rute. Der vises et sort hull som en glødende virvel av gass med en sort prikk i midten.
Slik ser forskerne for seg den tidlige galaksen. I rammen ser du det sorte hullet, i midten av en virvel av lysende gass.

Dette sorte hullet spiser altfor fort

Det kan forklare et mysterium i universet.

Ingrid Spilde
Ingrid Spilde journalist
Publisert

I midten av de fleste store galakser, ligger et supermassivt sort hull.

Disse sorte hullene er helt ufattelig massive. De kan inneholde like mye masse som millioner eller milliarder av soler.

Men det er en ting som er litt rart.

Det ser nemlig ut til at slike supermassive sorte hull har eksistert veldig lenge. De ble til overraskende tidlig i universets historie.

Hvordan kunne de bli så store, så raskt?

Sorte hull

Et sort hull er et objekt som har så sterke tyngdekrefter at ingenting slipper ut. Selv ikke lyset! Derfor kan vi ikke se sorte hull. Likevel er forskerne nesten sikre på at de eksisterer. Det er nemlig mulig å se lysende gass rundt de sorte hullene. De kan også måles på andre måter.

Det finnes to vanlige typer sorte hull:

Den ene er sorte hull med like mye masse som en stjerne. De kan bli til når en diger stjerne eksploderer i en supernova.

Den andre typen er supermassive sorte hull. De ligger i midten av store galakser. Slike sorte hull kan inneholde like mye masse som millioner eller milliarder av stjerner på størrelse med sola. Forskerne er ikke helt sikre på hvordan slike sorte hull blir til.

(Kilde: Store norske leksikon)

Nye observasjoner fra rommet gir et hint.

40 ganger for fort

Forskere har brukt data fra romteleskopene James Webb og Chandra X-ray Observatory. 

De har studert LID-568 - et ganske lite supermassivt sort hull som ligger veldig, veldig langt borte.

Det betyr at bildet vi ser i dag, viser det sorte hullet slik det var for over 12 milliarder år siden, den gangen universet var ganske nytt.

Observasjonene viser noe ganske merkelig: Det sorte hullet sluker stoff i vanvittig fart. Faktisk 40 ganger raskere enn den berømte Eddington-grensen.

Ubalanse i kreftene

Veldig enkelt forklart sier Eddington-grensen omtrent noe slikt:

Hvis et sort hull sluker for mye masse på en gang, blir det ubalanse mellom kreftene som virker i hullet. Da vil det sorte hullet dytte stoff fra seg. På denne måten er det en grense for hvor fort et sort hull kan vokse.

Men det nye funnet tyder altså på at sorte hull som LID-568 kan hive i seg stoff mye raskere enn Eddington-grensen.

Forklarer tidlige kjemper

Det kan faktisk være slik at dette supermassive sorte hullet slukte i seg en stor del av massen sin i løpet av ett kjempestort måltid, tror forskerne.

Og det kan igjen forklare hvordan supermassive sorte hull kunne bli til så tidlig.

Men fortsatt er det mye forskerne ikke forstår.

Hva er det for eksempel som gjør at LID-568 kan bryte Eddington-grensen?

Her er det bare å forske videre!

Kilder:

  • Hyewon Suh er forsker ved International Gemini Observatory/NSF NOIRLab i USA.
  • Shu og samarbeidspartnerne har skrevet om oppdagelsene sine i en artikkel som nå er publisert i det vitenskapelige tidsskriftet Nature Astronomy. 
  • Det er også lagt ut en pressemelding om forskningen. 
  • Store norske leksikon: Svart hull 
  • Store norske leksikon: Supermassivt svart hull 
LES OGSÅ

 

 

universet naturvitenskap romforskning
Powered by Labrador CMS