Vilde hadde ikke planlagt å bli forsker.

Hun ville bare gjøre ting som er gøy, og plutselig en dag var hun blitt forsker.

– Det er utrolig morsomt og spennende å få lov til å forske, så jeg er heldig, sier Vilde Olsson. Hun jobber på Universitetet i Oslo.

Men helt tilfeldig er det ikke, fordi hun har alltid vært glad i finne ut hvordan ting henger sammen.

Nå skal hun finne ut hvordan planter forsvarer seg mot bakterier og virus. Men ikke bare det. Planter blir også utsatt for tørke, varme, kulde og flom. Hvordan klarer de å overleve?

Les om forskningen til Vilde her:

Hva prøver du å finne ut i forskningen din?

I motsetning til dyr og mennesker står planter helt stille hele livet. For planter er festa til jorda med røttene sine. Dette gjelder alle planter; fra epletrær til rosebusker.

Planter kan derfor ikke rømme fra farlige situasjoner. De må forsvare seg akkurat der de står. Jeg forsker på hvordan de gjør det.

Vi mennesker blir slitne og slappe når vi blir syke. Vi får lite energi fordi kroppen bruker mye energi på å bekjempe sykdommen.

I likhet med oss får også planter mindre energi når de må forsvare seg mot farlige situasjoner. Planten får mindre energi til å lage de tingene vi spiser, som eplene på et epletre. Tørke, flom og bakterieangrep er alle eksempler på ting som vil gjøre at planter må forsvare seg.

For å forstå hvordan plantene forsvarer seg ser jeg nøye på byggeklossene en plante består av: cellene. En plante er bygget opp av millioner av små celler som hele tiden snakker sammen. Og jeg forsker på den helt spesielle samtalen disse cellene har med hverandre når planten må forsvare seg.

Hva gjør du når du forsker på planter?

En skulle kanskje tro at jeg forsket på en av plantene som gir oss mat, som et epletre. Men det gjør jeg ikke: Jeg forsker på et ugress.

Ugresset heter vårskrinneblom.

Kanskje har du sett forskningsplanten min langs veikanten eller mellom brosteinene i byen uten å vite det. Den er bitteliten og har små hvite blomster.

Jeg forsker på denne planten fordi den er lett å jobbe med inne på laboratoriet. Det vi lærer av vårskrinneblom kan stemme for mange andre planter, også de som gir oss mat.

På laboratoriet der jeg jobber lager jeg farlige situasjoner for planten min, som for eksempel flom eller tørke. Så ser jeg på hva planten gjør og hvordan plantecellene snakker sammen.

Planteceller snakker sammen ved å sende små beskjeder til hverandre. Litt som vi mennesker sender brev. Jeg kan fargelegge disse beskjedene i planten og bruke et veldig komplisert mikroskop til å se hvor beskjedene er. Å studere beskjedene hjelper meg til å forstå hvordan planten forsvarer seg. Kanskje kan vi bruke denne kunnskapen til å hjelpe plantene ute på åkrene våre til å bli mindre skadet av farlige situasjoner som tørke og flom?

Jeg begynte å jobbe med planten mitt fordi jeg syntes det er spennende å jobbe med en organisme jeg kan gjøre mye forskjellig med. I motsetning til dyr føler ikke planter smerte og de er kjempegode til å overleve de rareste ting. Jeg kan derfor forske på hvordan planten min overlever veldig farlige situasjoner uten å måtte tenke på at planten har det vondt. Det gjør at jeg kan lage mange morsomme, og litt rare, prosjekter.