Tyngdekraften gjør at vi har beina godt plantet på bakken.

Denne litt mystiske kraften gir ting vekt. Det er derfor en ball alltid faller ned igjen, uansett hvor høyt du kaster den.

Store ting har mer tyngdekraft enn små. Men tyngdekraften til for eksempel en planet, blir svakere jo lenger vekk du drar fra den.

Jorden er veldig stor og har mye tyngdekraft. Det er dette som holder gasser på plass rundt oss, slik at vi har luft å puste i. Tyngdekraften til jorda gjør også at du ikke forsvinner opp i lufta hvis du hopper. Som oftest lander du bare raskt pladask på føttene igjen.

Jorden «trekker» til seg alt mulig.

Hvordan kan det da ha seg at månen, som er mindre enn jorden, går rundt og rundt jordkloden - i det vi kaller en bane? Burde ikke den også falle inn i jorden, sånn som du gjør når du hopper?

Månen faller mot jorda, men den bommer

Det er egentlig sånn at månen er i fritt fall mot jorden. Men den bommer bare hele tiden.

Det var vitenskapsmannen Isaac Newton som først forstod at det som får et eple til å falle mot bakken, er den samme kraften som gjør at måner og planeter går i bane.

Han gjorde et tankeeksperiment.

Hvis du holder en stein og slipper, faller den rett ned.

Hvis du isteden kaster steinen rett frem, vil steinen fortsatt falle mot jorden på grunn av tyngdekraften. Men den faller ikke rett ned, den går fremover også. Den faller i en bue.

Se for deg et megahøyt fjell. Du skyter en kanonkule, og den går fremover og faller omsider mot bakken.

Så skytes fantasi-kanonkula med voldsom kraft. Kula går langt fremover og faller i en svak bue. Under kanonkula buer jorden seg også, fordi jorden er rund.

Hvis kanonkula har fått nok fart på seg, så faller den i en bue, men den treffer aldri bakken, for jorden buer seg under under den.

Dermed havner kanonkula i bane rundt jorden.

Faller ikke fordi vi har god fart

Så hva skjer hvis du skyter kanonkula enda hardere og den får enda større fart?

Da vil den unnslippe tyngdekraften til jorda, og fortsette ut i verdensrommet.

Det er blandingen av månens avstand til jorden og månens hastighet, som gjør at den holder seg i banen sin, skriver ESA (Den europeiske romfartsorganisasjon).

På samme måte går jorden rundt sola. Farten er på 108 000 kilometer i timen. Det er veldig mye. Jordens hastighet gjør at vi går i en stabil bane.

– Hvis jorda plutselig stoppet, ville den ha falt rett ned i sola, sa Viggo Hansteen i en tidligere sak på forskning.no. Han er professor ved Institutt for teoretisk astrofysikk ved Universitetet i Oslo.

Satellitter rundt jorda

Kunnskap om baner og tyngdekraft er viktig for å sende opp satellitter. Satellitter er romfartøy som går rundt jorden. De gjør at vi kan ta bilder av jorda, bruke mobiltelefonene våre og mye annet.

Vi vil at satellittene skal gå i bane rundt jorda, og ikke bli skutt langt av gårde eller at de raskt faller innover mot jorden.

De som sender opp satellitter, må gjøre beregninger slik at satellitten får riktig fart fremover ut fra høyden. Slik kan de gå i bane, ifølge IOP Institute of physics.

Den internasjonale romstasjonen går også i bane rundt jorden. Der bor det astronauter. Selv om de nærme nok jorden til at jordens tyngdekraft er sterk, opplever de å være vektløse. Det er fordi de, slik som månen, egentlig er fanget i et fritt fall rundt jorda sammen med romstasjonen.

Et annet syn på tyngdekraft

Men hva er egentlig tyngdekraften?

Albert Einstein, en annen kjent vitenskapsmann, kom fram til at tyngdekraften egentlig ikke er en kraft som «drar» ting mot hverandre.

Det er nemlig slik at tunge ting bøyer rommet rundt seg. Forenklet kan vi si: Tenk på hvordan en tung kule bøyer stoffet på en trampoline. Trill en liten ball inn, og den vil begynne å trille i bane rundt den store, som en planet rundt sola.

Se hvordan det ser ut i videoen under.

Fordi ballen blir sakket ned av luftmotstand og friksjon mot underlaget, triller den til slutt inn i midten. Men det ville ikke skjedd ute i verdensrommet.

Vi kan si at planetene egentlig beveger seg rett fram, mens det er verdensrommet som er krumt.