Her bodde forskerne i ett år
Hvorfor krympet forskernes hjerner da de bodde her?
Ni forskere bodde sammen på Sydpolen i ett år. Da de kom hjem, var hjernene deres litt forandret.
Publisert
På skolen møter du mange folk hver dag. Du lærer nye ting, og du opplever masse.
Og da utvikler hjernen din seg.
Men tenk om du bodde på Sydpolen. Der er det ingen skole, hus og butikker og nesten ingen andre mennesker. Hvordan hadde hjernen utviklet seg da?
Forskere drar til Sydpolen for å forske på klimaet og andre ting. Og da bor de på forskningsstasjoner lenge. De møter kanskje bare noen få andre mennesker på et helt år. Og rundt dem er det bare snø og is – nesten som en hvit ørken.
Hva skjer med hjernen når de lever lenge på et sånt sted?
Det ville tyske forskere finne ut av. Derfor fant de ni forskere som skulle bo på Sydpolen i 14 måneder.
Her har vi altså forskere som skal forske på forskere. Det skjer iblant. La oss kalle de som gjør undersøkelsen for tyske forskere og de som blir forsket på for Sydpolen-forskerne.
Tok bilder av hjernene
Sydpolforskerne måtte først ta bilder av hjernen sin. Det gjør man med en MR-maskin.
Så reiste de til Sydpolen. Og da de kom tilbake etter 14 måneder, måtte de ta bilder av hjernen sin igjen.
Hadde hjernene deres forandret seg?
Her ser du hvor Sydpolen-forskerne bodde, på Neumayer forskningsstasjon på Antarktis:
Da Sydpolen-gjengen kom hjem igjen, hadde hjernene deres krympet litt.
Den tyske forskeren Alexander Stahn så på bildene av hjernene deres. Han undersøkte også folk som ikke hadde vært på Sydpolen.
Og de var flinkere til å løse oppgaver enn Sydpolen-forskerne.
Når man bor på en stille forskningsstasjon i over ett år, forandrer hjernen seg litt, tror Alexander Stahn.
Men hvorfor det?
– De hadde jo hverandre
Kanskje var Sydpolen-forskerne litt som rotter som bor i kjedelige bur.
Hvis rottene får løpe og leke i en rotte-gymsal, utvikler hjernen seg bedre.
Krympet forskernes hjerner av ensomhet og kjedelige dager på Sydpolen?
Det er vanskelig å vite, sier Menno Witter. Han er hjerneforsker på NTNU i Trondheim.
Kanskje, men forskerne var jo ikke alene. De hadde jo hverandre, sier Witter.
Glemsomme og triste polfarere
Det kan være mange ting som gjorde at Sydpolen-forskernes hjerner ble litt mindre, tror Witter.
Det kan bli kjempekaldt på Sydpolen. Og om vinteren er det mørkt nesten hele døgnet.
Kan kulda og mørket være med på å krympe hjernen? Forskerne vet ikke sikkert.
Men det kan være ganske vanskelig å bo på Sydpolen en lang vinter, ifølge Gro Sandal. Hun har forsket på det, og hun er professor på Universitetet i Bergen.
Forskere på Sydpolen bor tett på hverandre. De kan bli litt triste og irriterte.
Og noen merker at det er vanskelig å konsentrere seg og huske ting, ifølge Gro Sandal.
Og kanskje passer dette med krympingen som skjedde i Sydpolen-forskernes hjerner.
Det var nemlig en del av hjernen som er viktig for hukommelse, som krympet mest.
