Her ser du den stakkars stjernen komme susende i bilde 1. Det sorte hullet suger den i stykker og forvandler den til en fluffy smultring på størrelse med solsystemet vårt.

Dette sorte hullet lager en smultring av en stjerne

Så kommer det til å spise opp smultringen.

Ingrid Spilde
Ingrid Spilde journalist
Publisert

I midten av de fleste galakser ligger noe stort og farlig:

Et utrolig digert sort hull.

Det bør man helst passe seg for. Dersom noe – for eksempel en uheldig stjerne – skulle komme for nær, går det skikkelig galt.

Den vanvittige tyngdekraften fra det sorte hullet suger stjernen til seg. Og så spiser hullet stjernen opp. På en utrolig grisete måte!

Det er akkurat dette som har skjedd i galaksen ESO 583-G004, som ligger 300 millioner lysår unna jorda.

River stjernen i stykker

Man skulle kanskje tro at en stjerne som kom for nær, bare ville falle ned i det sorte hullet og bli borte med et plopp.

Men slik er det ikke. Stjernen trekkes i en sving inn mot hullet. Først begynner det sorte hullet å suge til seg gassene på stjernens overflate (se bilde 2).

Så river tyngdekraften stjernen fra hverandre og trekker den ut til en slags sky rundt det sorte hullet (bilde 3).

Hvorfor ser det digre sorte hullet så lite ut?

De sorte hullene i midten av galaksene kalles supermassive sorte hull. De inneholder helt utrolig mye stoff. De aller største har flere milliarder ganger mer masse enn sola vår!

I vår egen galakse – Melkeveien – finnes det et supermassivt sort hull med fire millioner ganger solas masse.

Men hvis du trodde at dette sorte hullet er millioner ganger større enn sola, tar du feil.

Stoffet i de sorte hullene er nemlig presset helt utrolig tett sammen. Så tett at det får plass på et ganske «lite» område.

Diameteren til det sorte hullet i Melkeveien er for eksempel bare 30 ganger større enn sola, selv om det inneholder fire millioner ganger mer masse.

Spiser smultringen

Det sorte hullet begynner å sluke stoff fra stjernen. Men samtidig kommer det voldsom stråling fra hullet, som blåser stjernestoffet utover. Slik lager det sorte hullet en smultring-sky like stor som vårt solsystem (bilde 4).

Det sorte hullet kommer til å spise opp smultringen sin i løpet av noen uker eller måneder.

Etterpå kan det gå veldig lang tid før neste uheldige stjerne kommer forbi. Kanskje hundre tusen år.

Så forskere som vil studere flere sultne sorte hull, må nok lete i andre galakser.

Kilder:

  • Det er Emily Engelthaler fra Center for Astrophysics | Harvard & Smithsonian (CfA) I USA og hennes samarbeidspartnere som har forsket på det glupske sorte hullet.
  • Forskerne har brukt bilder tatt av romteleskopet Hubble.
  • De presenterte nylig funnene sine på 241st meeting of the American Astronomical Society – en stor konferanse for astronomer.
  • Romfartsorganisasjonen NASA har også skrevet om funnene.
  • Store norske leksikon: Supermassivt svart hull
sorte hull naturvitenskap romforskning
Powered by Labrador CMS