Bildet øverst til venstre: dette er materialet Nikolai lager, bildet nederst til venstre: han drypper røre ned på stekeplata. Bildet midten: Nikolai Helth Gaukås. Bildet øverst til høyre: Her ser vi materialet gjennom et elektronmikroskop. Bildet nederst til høyre: Nikolai ser på ovnen de bruker til å steke materialet.
Bildet øverst til venstre: dette er materialet Nikolai lager, bildet nederst til venstre: han drypper røre ned på stekeplata. Bildet midten: Nikolai Helth Gaukås. Bildet øverst til høyre: Her ser vi materialet gjennom et elektronmikroskop. Bildet nederst til høyre: Nikolai ser på ovnen de bruker til å steke materialet.

Han lager strøm som mini-robot-leger kan ta med seg inn i kroppene våre

For tenk om vi alle har en lege inne i kroppen som passer på at vi er friske.

Helt siden Nikolai var liten, har han vært interessert i å vite hva alt rundt oss er laget av og hvorfor ting er som de er.

– Nysgjerrigheten min gjorde at jeg studerte kjemi på universitetet, for da kunne jeg lære om de minste byggeklossene vi har i naturen, nemlig atomene, sier Nikolai.

Da han studerte, fikk han prøve seg som forsker. Og da ble han hekta. Nå er han forsker på NTNU. Han lager strøm til mini-roboter som vi kan ha inne i kroppen.

– Jeg tror vi alle har en liten forskerspire i seg. Forskning handler om å stille de riktige spørsmålene. Barn og unge er veldig flinke til å stille spørsmål – så om du ønsker å bli forsker så fortsett å sette spørsmåltegn ved alt du ser, sier Nikolai.

Les mer om forskningen til Nikolai Helth Gaukås her:

Hva forsker du på?

I dag forskes det på å lage bittesmå elektroniske dingser, vi kan kalle dem mini-robot-leger, som kan puttes inn i kroppene våre og passe på at vi er friske og raske.

Når du begynner å bli syk, kan disse mini-robot-legene sende en melding til smarttelefonen din med det samme, sånn at du kan få medisiner eller hjelp på før du blir alvorlig syk.

Jeg forsker på materialer som kan lage strøm til sånne elektroniske mini-robot-leger inne i kroppen.

Disse materialene er som små ryggsekker som mini-robot-legene har på seg. Og de gir de elektroniske legene strøm til enhver tid.

Materialene jeg forsker på er såkalte piezoelektriske materialer (uttales «pieso-elektriske»). Disse lager strøm når man klemmer på dem.

Disse materialene brukes i dag i for eksempel sånne blinkesko som blinker når du tråkker hardt ned. De brukes også i badevekter.

Piezoelektriske materialer finnes allerede, men jeg forsker på å gjøre de enda bedre. Jeg prøver å finne en oppskrift til å lage materialene som er miljøvennlig og billig. Og jeg vil lage disse materialene så små som mulig så de har plass inne i kroppen vår.

Jeg prøver også å finne ut om cellene i kroppen vår liker materialet mitt. Hvis kroppen ikke liker det, så kan vi jo ikke putte inn i kroppen sammen med mini-robot-legen.

Hva har du funnet ut så langt?

Så langt har jeg funnet en helt ny oppskrift for å lage piezoelektriske materialer.

Oppskriften jeg bruker ligner litt på hvordan man lager pannekaker. Jeg lager en slags miljøvennlig og billig «piezo-pannekakerøre» av vann, salter og eplesyre.

Så steker jeg «røra» på en bitteliten stekepanne som er like stor som en bokstav-tast på et tastatur.

Jeg steker dem i 10 minutter på 700 varmegrader – det er like varmt som flytende lava

Resultatet blir supertynne piezoelektriske «pannekaker» som kan brukes til å lage strøm til mini-robot-leger.

Dessuten har jeg funnet ut at celler virkelig elsker å være i nærheten av det pizeoelektriske materialet jeg lager. Det er med andre ord helt trygt å putte inn i kroppen sammen med mini-robot-legen.

Hva gjør du når du forsker på piezeoelektriske materialer?

Som du sikker forstår bruker jeg mye arbeidsdagen til å jobbe på laboratorier med kjemikalier og fancy utstyr. Da har jeg på hvit laboratoriefrakk og vernebriller.

Men forskere må også bruke tid på å skrive ned alt vi gjør. Ellers får jo ikke resten av verden vite om de kule resultatene våre.

Hva pleier folk å spørre om når du forteller hva du forsker på?

Piezo-pannekakene jeg lager er veeeeldig tynne. De er tusen ganger tynnere enn et hårstrå, og cirka like tykke som et koronavirus (det er 100-200 nanometer).

Når jeg forteller folk hvor tynne materialene mine er, så pleier mange å spørre meg om hvordan jeg klarer å se det bittelille, ferdige materialet?

Vel, vi har noen apparater på laboratoriet som bruker enten røntgenstråler eller elektroner til å se materialet. Men jeg kan også se materialet med det blotte øyet, fordi selv om det er supertynt, så vil lys som treffer materialet deles opp i mange farger. Det er akkurat som vi kan se fargene på en såpeboble, selv om veggene i bobla er myyye tynnere enn et hårstrå.

Andre lurer på når de kan få sin egen mini-robot-lege i kroppen. Hvor langt har forskningen kommet? Vi er allerede i gang I dag bruker vi noen veldig enkle mini-robot-leger for personer med dårlig hjerte. De kalles pacemakere eller pulsgeneratorer.

Mini-robot-leger kommer til å bli mer og mer vanlig, og det skal vi være glade for. For mini-robot-leger redder liv.

Powered by Labrador CMS