– Det så ut som trærne laget et puslespill mot himmelen, sier skogforsker Line Nybakken.

Hvorfor holder trærne avstand til hverandre?

Er de sjenerte eller redde for sykdom?

Hvis du tenker på en skog, ser du kanskje for deg kvister, blader og greiner som roter seg sammen.

Ser du opp, kan det være at trærne oppfører seg helt annerledes. Noen av trærne holder hverandre på god avstand.

Hvorfor gjør de egentlig det? Er de redde for bladlus eller pandemi?

Ung.forskning.no hører med ei som forsker på skog.

Line Nybakken er professor i skogøkologi på Norges miljø- og biovitenskapelige universitet i Ås.

Sjenerte?

– Jeg så noe liknende da jeg var på tur i Malaysia, sier Line Nybakken.

Det så ut som trærne laget et puslespill mot himmelen.

Hun tok bilder av det og har det i et album hjemme.

– Jeg glemte det litt bort, men så snakket jeg med en forsker fra Canada som undersøkte det, sier hun.

Han og kollegaene så nærmere på gran- og furutrær.

– Dette kalles crown shyness på engelsk.

På norsk kan det oversettes til «krone-sjenerthet».

– Krona er toppen på treet, og de ser sjenerte ut når de holder avstand, sier Nybakken.

Avstand mellom tretopper skjer hos ulike tretyper og i ulike deler av verden.

Svinger og dulter

Teorien til de canadiske forskerne kom av noe helt annet en sjenerthet.

– Når det blåser, begynner stammene på de høye, tynne trærne å svinge slik at greinene dulter borti hverandre, sier Nybakken.

Forskerne trodde at trærne krasjet sammen så kvistene knakk. De undersøkte saken, og det viste seg at de hadde rett.

– Hvordan fant forskerne ut av det?

– De satt opp stativer rundt høye trær for å støtte dem, sier Nybakken.

Da vaiet trærne mindre i vinden, og det var færre greiner som falt av.

Nybakken har ikke hørt om «krone-sjenerthet» i Norge. Hun anbefaler likevel å ta seg en kikk opp på skogturer.

Når vinteren kommer og vannet i jorda fryser, blir greintuppene sprøe. Da knekker de lettere.

Som saltstenger

Det er mest sprekker og mellomrom mellom de høyeste trærne, for de svinger og svaier mest.

Nybakken sier at de gjerne kommer på vinteren.

– Hvorfor det?

– Når det kommer nye skudd på våren, er greintuppene myke. Hvis de svinger borti hverandre da, tar de ikke noe særlig skade, sier hun.

Men når høsten kommer, begynner greinene å bli hardere. Og når den kalde vinteren er her, blir kvistene sprø, nesten som saltstenger.

– Da knekker greinene lettere. Det er én av grunnene til at du kan se småkvister i skiløypene på vinteren, sier hun.

Noen av de sprø småkvistene blir plukket opp av fugler som lager reir til seg og eggene sine.

Et lite grantre som nyter en solflekk mellom de større trærne.

Ta en runde rundt treet

Nybakken sier at vind og kvist-kræsj bare er én av flere teorier forskerne har kommet med.

– Vi vet også at planter og trær gjør alt de kan for å slippe hverandres skygge, sier hun.

Det kan være at de bruker små følere for å skjønne at de kommer nære hverandre.

De vil helst unngå å overlappe hverandre og strekker seg mot lyset.

– Det kan du se på små grantrær som står under de store trærne, sier hun.

Treet sitter fast i rota, men strekker seg etter solstrålene.

– Avhengig av sola kan de ende opp med å få mange flere og større greiner på den ene siden.

Går du i skogen for å skaffe deg et juletre, kan det derfor være lurt å gå en liten runde rundt treet først.



Powered by Labrador CMS