Forskere vet ikke hvor mye plast som flyter i verdenshavene.

De vet heller ikke hvor all plasten er. Havet er rett og slett for stort. Det er vanskelig å lete alle steder- i hvert fall hvis vi bruker båt.

Men hva om vi leter på bilder som satellitter har tatt?

Satelitter går i bane rundt jorda, og mange av dem tar bilder av jorda. Disse kan forskerne kan studere for å finne plast.

Det er fortsatt vanskelig. Plastbiter kan være veldig små. Og det er ikke lett å se forskjell på plastbiter og andre ting hører hjemme i havet.

Nå har forskere laget et intelligent dataprogram som klarer dette.

Forskjellig lys

Det kalles kunstig intelligens når dataprogrammer lærer å tenke selv.

Det ligner litt på hvordan vår hjerne tenker. Vi bruker informasjon vi har lest og ting vi har lært, til å finne ut av nye ting. Det gjør dataprogrammene også.

Og de blir smartere jo mer informasjon og trening de får.

Britiske forskere har trent opp et dataprogram til å finne plast på satellittbilder.

Bildene viser flere typer lys enn vi mennesker kan se. Og dette lyset ser litt annerledes ut når det treffer plast - enn når det treffer vannflaten.

Forskernes dataprogram lærte seg å gjenkjenne lyset - og fant plast på satellittbildene.

Det lærte seg også forskjellen på plastbiter og for eksempel bølgeskum og planter som fløt i havet.

Hjelp til å rydde hav-plast?

Forskerne håper det intelligente dataprogrammet kan hjelpe til med å rydde opp plast i havet.

Programmet kan vise oss hvor vi skal lete, mener de. Men det kan ikke brukes enda.

Forskerne har nemlig bare prøvd det ut langs kysten, og ikke langt ute på åpent hav.

Og langs kysten beveger vannet seg mye.

Selv om satellittbilder viser at det flyter en haug med plast et sted, kan plasten fort flyte vekk. Hvis man leter etter plast der dagen etter at bilde ble tatt, er den kanskje borte allerede, ifølge forsker Lauren Biermann ved Plymouth Marine Laboratory.

Nå vil forskerne prøve ut dataprogrammet lengre ut på havet også. Der flyter plasten saktere.

– Der kan vi kanskje fjerne tonnevis av plast av gangen, fordi vi kan peke ut stedene der det ligger mye, sier Biermann til New Scientist.