Neandertalerne levde i Europa og Asia før det moderne mennesket vandret dit fra Afrika. De var våre nærmeste slektninger.

Da hjertet til den siste neandertaleren sluttet å slå for omtrent 30 000 år siden, døde de likevel ikke helt ut.

Hver og en av oss bærer nemlig på et lite stykke neandertaler-gener.

Neandertalerne ga oss blant annet gener som er tilpasset et kaldere klima, som lysere hår og tykkere hud.

Nå har forskere funnet noe de tror kan være enda en arv fra våre eldgamle slektninger – nemlig lav smerteterskel - at du får lettere vondt.

Testet briter

Oppdagelsen kom da forskerne gransket en stor undersøkelse i Storbritannia.

Mer enn 362 000 personer deltok i studien. Den inneholdt blant annet gentester og spørsmål om smerte.

Da forskerne sammenlignet svarene, oppdaget de at folk med et spesielt neandertaler-gen kjente mer smerte enn de uten.

Smerte er en advarsel

Torfinn Ørmen er universitetslektor ved OsloMet og ekspert på menneskets utvikling.

Han sier til forskning.no at neandertalerne sannsynligvis har fått denne egenskapen gjennom naturlig utvalg. Det var en fordel for dem å ha lav smerteterskel på grunn av måten de levde på.

– Smerte er en advarsel for at vi skal ta vare på oss selv. Det er hele poenget med smerte, og neandertalere levde farlige liv, sier Ørmen.

De fleste neandertalerskjeletter man vet om har store skader.

Sloss med okser

Neandertalerne var større og kraftigere enn oss. De slåss mot noen voldsomme dyr med tykk hud. I de kampene nyttet det ikke å kaste trespyd, de måtte ta dyrene i nærkamp.

– De tok neshorn, urokse og bison, i tillegg til «greiere» dyr som dåhjort, reinsdyr og hest, sier Ørmen.

Jo større og sterkere neandertalerne ble, jo mer mat trengte de til seg selv og familien. De måtte ha omtrent to kilo kjøtt om dagen.

– Da spiser du ikke hare, sier Ørmen.

– Men store dyr, de tar igjen. Du må være veldig sterk. Og blir du enda sterkere, får du enda større muskelmasse, og det krever enda mer energi.

Dette kan ha låst dem i en farlig måte å leve på, tror Ørmen.

Sluttet å slåss på avstand

De moderne menneskene, sluttet aldri å bruke «småfeige» våpen på avstand, som å kaste spyd.

For å veie opp for vår litt puslete kroppsbygning, fant vi opp stadig nye og bedre avstandvåpen – som pil og bue.

Til og med neandertalernes egne forfedre brukte avstandvåpen. Men neandertalerne må ha gitt dem opp til fordel for nærkamp, i jakt på store måltider.

Lurere med smertestillende gener?

Men hvorfor følte neandertalere mer smerte, hvis de måtte i disse brutale slåsskampene? Hadde det ikke vært bedre med gener som gjorde at vi fikk mindre vondt i stedet?

– Det har jo vi også. Mens kampene foregikk overstyrer adrenalin alt, og vi kjenner ingenting, forklarer Ørmen.

Adrenalin er et hormon som kroppen skiller ut når vi er i fare. Det hjelper oss i kamp eller flukt.

– Det er sånn med nålevende folk også. Man har sett soldater som har kommet ut av kamphandlinger, og du kan ikke skjønne at disse folka kan gå. De har så store skader.

Først da adrenalinet gir seg, kommer smertene tordnende.

Da forteller kroppen at vi må ta det med ro slik at skadene kan leges.

– Det at neandertalerne fikk mye skader kan ha vært grunnen til at de fikk mye smerter, sier Ørmen.

– Hvis du har pådratt deg noen solide skader så blir du sittende hjemme neste gang. Du blir ikke med ut, fordi kroppen sier fra at nå bør du holde opp.

Det kan ha hjulpet dem til å overleve.