Har dinosaurknoklene blitt til stein?
Hva er en fossil knokkel egentlig laget av? Paleontolog Lene Liebe Delsett forklarer.
Publisert
Forskere har gravd frem massevis av bein som stammer fra dinosaurer, fiskeøgler, mammuter og andre utdødde dyr.
Skjeletter etter dinosaurer har ligget i bakken i mange millioner år.
Hva skjer med knoklene i løpet av denne tiden? Finnes det fortsatt noe igjen av det ekte beinet? Eller har skjelettet blitt til stein? Eller er det byttet ut med stein?
Lene Liebe Delsett er paleontolog. Hun forsker på dyr som har levd på jorden for veldig lenge siden.
Delsett har vært med å grave ut 150 millioner år gamle skjeletter etter fiskeøgler og svaneøgler på Svalbard.
Hulrom tettes
Hun sier at det er forskjellig hvor mye av det opprinnelige beinet som er igjen i fossile knokler.
– Vi paleontologer er ikke spesielt glade i ordet forsteining. Litt fordi stein er et upresist ord og fordi noen ganger er det opprinnelige materialet bevart.
Du kan finne gamle knokler som består av det samme som da dyret levde.
Men ofte er hulrom inne i knokkelen fylt opp med andre stoffer.
– Skjeletter har forskjellige hulrom inne i seg. Inne i hulrommene har det vært blodårer, fett, nerver eller annet som finnes i et levende dyr.
Blodårer og nerver råtner vekk når knoklene ligger nede i jorden.
– Når et skjelett ligger i bakken, renner det kanskje vann igjennom. Da blir det satt igjen mineraler eller andre ting i hulrommene.
Det er ganske vanlig at fossile knokler består av vanlig skjelettmateriale, men at hulrommene er fylt igjen, forteller Delsett. Beinet blir tettere og tyngre enn det egentlig var.
Det stemmer ikke at alle dinosaurbein bare er laget av stein. Det meste av det opprinnelige bein-mineralet, kalsiumfosfat, blir bevart, ifølge en artikkel hos The Conversation.
Erstatning eller støpeform
En annen mulighet er at beinvevet i knokkelen over tid blir helt erstattet av andre stoffer.
– Da kan det ha beholdt formen, men vil være sammensatt av andre stoffer, sier Delsett.
Hvis du gjør kjemiske tester av et slikt bein, vil du se at beinet ikke består av stoffer som finnes i skjeletter. Det er noe annet.
Dette er bare mulig over skrekkelig lang tid, sier Delsett. Det kan skje med dinosaurbein, som har ligget i bakken i kanskje 100 millioner år.
– Da er det tid til slike langsomme prosesser hvor stoffer har blitt erstattet veldig sakte.
Noen ganger har knokler laget et avtrykk i bakken. Det kan fungere litt som en støpeform. Knoklene råtner vekk, men avtrykket blir fylt ingen.
Da er det ingenting igjen av det opprinnelige skjelettet. Men avtrykket kan fortelle om hvordan dyret så ut.
Hva en fossil knokkel består av, kommer an på hvor gammelt det er, hvor fossilet lå, og hva som har skjedd der.
Stadige fremskritt
Jo yngre knokkelen er, jo større sjanse er det for å finne mer av de opprinnelige stoffene i beinet. Man kan til og med finne rester av celler og DNA.
Celler og DNA blir ofte raskt ødelagt nede i jorden.
Rekorden for det eldste DNA-et som er funnet, er to millioner år. Norske forskere var med på en studie om det i 2022.
Stadig presses grensene for hva som er mulig å finne i gamle knokler, forteller Delsett. De siste årene har det skjedd mye med både røntgen og mikroskoper.
– Bedre bildeteknologi og andre metoder har gjort at folk klarer å finne strukturer og organisk vev i veldig gamle fossiler som vi ikke trodde var der.
Organisk vev er det levende ting er bygget opp av.
Detaljer i hud og bein
Noe som er ganske nytt, er forskning på farge hos dinosaurer.
– De siste 10-15 årene har vi begynt å få god nok bildeteknologi til at vi kan se enkelte celler som har med pigment å gjøre, sier Delsett.
Pigmenter er stoffer som gjør at dyr har forskjellige farger. Det er også det som gjør at mennesker har forskjellig farge på huden.
Forskere har sett på mikroskopiske former i fjær fra dinosaurer som kan fortelle om farge.
– Det samme gjelder hud. Jeg jobber med fiskeøgler. Her er det flere eksempler på dyr med hud. Med nye mikroskoper kan man se detaljer i huden.
Noen ganger mener forskere å ha funnet rester av celler i dinosaurfossiler. Er det noe igjen av de opprinnelige cellene, eller er formen bevart og erstattet med andre stoffer?
Det er ikke alltid så lett å vite, sier Delsett. Det er noe som skaper diskusjon.
– Når forskere sier de har funnet ting ned på cellenivå, så kan det godt hende at det stemmer, andre ganger finner vi ut at det er erstattet med andre stoffer, eller det er bare former i stein.
Hulerom etter celler
Delsett har selv studert de minste detaljene i eldgamle knokler. Hun bruker tynne skiver av beinet og ser på det med mikroskop.
– Inni beinvevet kan vi se noen små strukturer som er svarte. Det ser ut som en liten svart ting med armer ut til alle sider. Der har det sittet en beincelle.
– Armene ut til alle sider kommer av at de har kommunisert med hverandre. Da ser vi akkurat hvordan beincellen har sett ut, vi kan se fasongen. Men selve cellen er borte i dette tilfellet og erstattet med noen slags mineraler.
Mange typer fossiler
De fleste dyr som dør blir ikke til fossiler. De blir spist eller råtner. Stoffene de var bygget opp av går tilbake til kretsløpet i naturen.
Noen ganger kan det dannes et fossil.
Det er spesielt to ting som gir bedre sjanse for at dyret blir bevart som et fossil: at det er lite oksygen der kroppen ligger og at den ble dekket over raskt, forteller Delsett.
Dyret kan for eksempel ha sunket ned i leire etter det døde, eller kadaveret ble raskt dekket av sand under en sandstorm.
Det er som oftest de harde delene av dyret som blir bevart som fossil: knokler og tenner, eller skjell og skall hos sjødyr. Noen ganger finner forskere også såkalt bløtvev, slik som pels og hud.
Fossiler er ikke bare skjeletter fra store dyr. Det finnes mange typer fossiler. Planter, insekter, skjell, sjødyr, bakterier og noen ganger sopp kan også bevares som fossiler.
Fossiler deles gjerne inn i to grupper: kroppsfossiler og sporfossiler.
Kroppsfossiler er rester etter selve dyret eller planten. Sporfossiler er det dyret har etterlatt seg. Det kan være fotspor, reder, avføring eller oppkast.
———
Denne saken kan du også lese på engelsk på sciencenorway.no
