Henry Molaison glemte alt han opplevde etter en operasjon. Han døde i 2008, 82 år gammel.
Henry Molaison glemte alt han opplevde etter en operasjon. Han døde i 2008, 82 år gammel.

Mannen som ikke kunne huske

Legene opererte ut en del av hjernen til Henry Molaison. Etterpå kunne han ikke huske nye ting.

Publisert

Forskere har lært mye om hjernen ved å snakke med Henry Molaison.

Etter en operasjon på 1950-tallet mistet Henry evnen til å huske nye ting. Han ville likevel bidra til vitenskapen.

Forskere studerte hukommelsen hans i 50 år. Han har blitt en kjendis i hjerneforskningen.

Fikk anfall

Henry var veldig plaget med sykdommen epilepsi.

Epilepsi er at hjerneceller blir veldig aktive uten grunn. Det kan gjøre at man får forskjellige typer anfall.

Henry hadde kraftige anfall med kramper. Han falt ned på gulvet og ristet. Anfallene kom så ofte at det ble vanskelig for han å leve som normalt.

Leger ville prøve å hjelpe han. Dette var i 1953 og på den tiden visste ikke legene like mye om epilepsi som de gjør i dag. Så de bestemte seg for å operere ut en del av hjernen hans.

Da fikk han mindre anfall.

Det legene ikke visste, var at de også hadde tatt bort evnen hans til å huske.

Glemte alt

Etter operasjonen så var Henry den samme personen som før. Han var en rolig og hyggelig person. Han var over gjennomsnittet smart. Han snakket godt.

Men han kunne ikke lenger få nye minner.

Flere forskere snakket med han gjorde tester for å finne ut hva som hadde skjedd.

En av dem var forskeren Brenda Milner.

- Husker du hva du gjorde i går? kunne Milner spørre han om.

- Nei, det gjør jeg ikke, svarte Henry.

- Hva med i morges? spurte forskeren.

Heller ikke det husket Henry.

- Kan du fortelle meg hva du spiste til lunsj i dag? spurte forskeren videre.

- Jeg vet ikke, for å være ærlig, svarte mannen.

Henry glemte ting bare sekunder eller minutter etter det hadde skjedd.

- Som å våkne fra en drøm

Etter operasjonen likte Henry å løse kryssord og se på TV. Men det var ingenting i TV-programmene som festet seg til hukommelsen hans. Han kunne likegodt se det samme programmet om og om igjen. Hver gang ville det vært som å se noe nytt.

Henry visste ikke hvilket år det var, eller hvor gammel han var.

Hvis han var ute og gikk og møtte på en nabo, så synes han alltid at det var første gang de møttes.

Han var klar over at han hadde problemer med hukommelsen. En gang sa han til en av forskerne som snakket med han:

- Akkurat nå lurer jeg på: Har jeg gjort eller sagt noe galt? Du skjønner, i dette øyeblikk virker alt klart for meg, men hva skjedde rett før? Det bekymrer meg. Det føles som å våkne fra en drøm.

Den biten av hjernen som lyser kalles for hippocampus. Det betyr sjøhest. Der setter hjernen sammen minnene våre.
Den biten av hjernen som lyser kalles for hippocampus. Det betyr sjøhest. Der setter hjernen sammen minnene våre.

Han hadde mistet «sjøhesten» i hjernen

Henry lot seg bli forsket på. Han var veldig tålmodig og ble aldri lei av testene som forskerne ba han gjøre.

Han synes jo de var helt nye hver gang.

Henry hadde blant annet fått operert vekk en del av hjernen som heter hippocampus. Den ligger langt inne i hjernen.

Ordet betyr sjøhest, fordi hjernedelen ser ut som halen til en sjøhest.

Nå vet forskere at hippocampus er veldig viktig for hukommelsen vår. Det er mye takket være Henry.

Setter ting sammen

Hippocampus tar imot informasjon om det du ser, hører og føler fra andre hjernedeler. Så syr hippocampus alle bitene sammen til et minne.

Hjernen til Henry kunne fint ta inn alt av lyder, synsinntrykk og lukter. Men det var ingen hjernedel der til å kode det om til et minne. Alt bare forsvant.

Selv om Henry ikke kunne få nye minner, så husket han mye fra livet sitt før operasjonen. Han fortalte om tidligere klassekamerater, at han likte å stå på rulleskøyter som barn, og at han pleide å skyte på blink.

Det måtte bety at minner ligger lagret et annet sted i hjernen enn det området som Henry mistet.

Nå tror forskere at det vi opplever blir i hippocampus en stund, så sendes det til andre deler av hjernen for å lagres i hukommelsen.

Hvordan husker vi?

Hvordan husker vi egentlig?

Minnene lagres som små biter rundt omkring i hjernen, tror forskerne.

Det du så, lagres i hjerne-området for syn. Det du følte lagres en annen plass.

Når du husker tilbake på minnet, så snakker forskjellige hjerneceller sammen. De har laget ett slags nettverk.

Minner som vi tenker på og som vi synes er viktige, lager sterke nettverk. Mens andre blir svake og vanskelig å hente frem.

Vi husker best det som ga oss sterke følelser: som glede, redsel, sinne eller skam.

Mange av minnene som ligner på hverandre blir slått sammen og heller lagret som generelle erfaringer. De forteller om vår fortid.

Husket tall-rekker

Hvis Henry konsentrerte seg, så kunne han huske en tallrekke i hele 15 minutter. Det var hvis han repeterte tallene for seg selv uten stopp.

Men om han ble distrahert, så glemte han tallene. Og ikke bare det. Han kunne ikke huske og noen gang ha blidt bedt om å gjøre oppgaven.

Forskerne som snakket med han, skjønte at det måtte være forskjell på korttids- og langtidshukommelse.

Henry kunne huske tallrekker fordi han brukte korttidshukommelsen.

Den sitter ikke i hippocampus, men i pannelappene i fremst hjernen. Den delen av Henrys hjerne var i god behold.

Korttidshukommelsen bruker vi for å ta inn informasjon og tenke over den.

Denne hukommelsen er veldig begrensa. De fleste klarer ikke huske mer en 7 tall etter hverandre, før det går i surr.

Ble flinkere til å tegne

Forskerne som studerte Henry fant også ut flere ting.

De ba han om å tegne en stjerne mens han så i et speil. Det er veldig vanskelig for da må du tenke speilvendt.

Hver gang forskerne ba Henry om å gjøre oppgaven, så synes han at det var første gang.

Likevel ble han raskt flinkere til å tegne stjernen. Hvordan kunne det være mulig?

- Da jeg begynte på denne, trodde jeg det skulle bli vanskelig, sa Henry.

- Men det ser ut som jeg har gjort det veldig bra, sa han.

Det var som om hånden hans husket oppgaven.

Forskerne fant ut at den hukommelsen vi bruker til å lære bevegelser, er forskjellig fra den vi bruker til å lære fakta og til å huske minner.

Dette kalles motorisk hukommelse. Vi bruker den for eksempel for å lære å sykle og spille gitar.

Lærte mye

Forskere lærte mye om hukommelse fra Henry Molaison. De fant ut at det finnes forskjellig typer hukommelse. Og de fant ut at hippocampus er veldig viktig for å kunne huske nye ting.

Henry ble en gammel mann, 82 år. En av forskerne som møtte han jevnlig i flere tiår, var Suzanne Corkin. Hun kjente han veldig godt, men hun var ny for Henry hver gang de møttes.

En gang overasket han: En av pleierne hans sa hun nettopp hadde snakket med doktor Corkin.

- Suzanne? spurte Henry. I et lite blaff husket han navnet hennes.

I en test klarte han også peke ut hvem som var kjendiser og ikke når han fikk velge mellom to navn. For noen få kunne han si hva de var kjent for. Ørlitegrann av det han så på TV hadde altså festet seg i hukommelsen hans.

Det virket som at Henry visste at det han bidro til vitenskapen. En gang spurte Suzanne han om han var lykkelig.

- Ja. Vel, måten jeg ser det, er at det de finner ut om meg, kan hjelpe andre mennesker, svarte Henry Molaison.

Kilder