Livet er merkelig.

Da Frank Rosell vokste opp, tenkte han ikke noe særlig på bevere i det hele tatt. Han hadde ikke sett en bever en gang.

Men så, da han var blitt 21 år, skjedde det.

En dag Frank var på tur med hunden sin, fikk han se det merkelige dyret vagge opp av vannet bare noen meter unna. Midt på lyse dagen! Den store beveren satte seg rolig på halen, og begynte å stelle pelsen.

Fra det øyeblikket var Frank frelst. For et fantastisk dyr!

Han ville finne ut alt om bevere. Men det var enklere sagt enn gjort. For det fantes lite informasjon om det mystiske dyret. Nesten ingen hadde forsket på det.

Da bestemte Frank seg for å gjøre det selv.

Nå kan han så mye om beveren at han nesten ikke vet hvor han skal begynne.

Han forteller at beverpelsen er så tett at vannet ikke kan trenge inn til huden. Dermed har beveren både vinterjakke og en tørr dykkerdrakt. Og det kan den jo trenge.

Beveren lever mye av livet i vann, og den kan holde pusten i hele åtte minutter! Når beveren dykker, lukker den igjen ørene. Og foran øynene kommer en hinne som virker akkurat som en dykkerbrille.

Ja, og så var det kammen, da. Etter svømmeturen kan beveren sette seg på bredden og gre igjennom pelsen med to spesielle klør på bakbeina: En egen, innebygd kam!

Snill hjemme, tøff ute

- De ligner litt på oss mennesker, sier Frank.

Beverne holder sammen i par, og finner et tjern eller en elv de har lyst til å bo ved. Hvis elva er liten, hogger de ned store trær for å lage en demning. Så bygger de en fin hytte av kvister og greiner, med hemmelig inngang under vann.

Snart blir et par søte beverbarn født. De får godt stell av mor og far. Etter hvert hjelper ungene til med å passe på yngre søsken. Her er det full familielykke! Unge voksne som flytter ut får til og med flytte hjem igjen litt hvis det er vanskelig å finne sin egen elv eller bekk.

Men ute blant fremmede kan beveren være en tøff type.

- Hvis du undersøker skinnet eller halen til en bever, finner du masse merker etter bitt, sier Frank.

Dyra kan komme i skikkelig slåsskamp, for eksempel når de krangler om et godt levested. De gyver løs på hverandre med tenner som er skarpe og store nok til å hogge trær! Av og til ender det med døden.

Beveren er ikke til å spøke med, sier Frank.

- Den er vanligvis redd for mennesker og vil heller flykte enn å angripe oss. Men det er best å kikke på den på avstand. Og ikke prøv å klappe den!

Men når alt kommer til alt, er vi mennesker mye farligere for beveren enn den er for oss. Vi er faktisk så farlig at vi nesten utryddet beveren fra hele Europa.

Mennesker spiste bevertiss

- Det var bare 80 eller 100 bevere igjen i Norge. I Sverige og Finland var det ingen.

Siden beveren både hogger trær og bygger demninger og hytter, er det lett å se hvor den bor hen. Da blir det også lett å jakte på den.

Menneskene drepte bevere både for å spise dem og for å bruke pelsen. Dessuten var mange folk temmelig ville etter bevergjel. Og det er jo litt rart, siden bevergjel egentlig er tiss!

Beveren samler klumper av konsentrert urin i en slags pose ved halen. Dette stoffet kalles bevergjel. Det lukter sterkt, og beveren gnir det på små hauger av jord i området der den bor. Det er et signal til andre bevere. Lukten sier: Her bor det noen fra før! Hold deg unna!

Men før trodde menneskene at bevergjel hadde nesten magiske egenskaper. De brukte den mot leddgikt og hoggormbitt. Og jegere drakk en alkoholdrikk med bevergjel i.

Nå har vi heldigvis kommet på bedre tanker. Det ble forbudt å jakte på beveren, og i dag finnes det hele 70 000 bevere i Norge.

Det er bra, synes Frank.

For beveren gjør så mye fint for naturen rundt seg. Når den lager demninger, gjør den tørre områder fuktigere. Og trærne den kapper ned, blir mat for både insekter, hare og rådyr.

- Beveren lager gode leveforhold for mange andre dyr, sier Frank, som snart er ferdig med en hel bok om bevere. Han og forfatteren Neha Naveen har skrevet om beveren Bjørk som blir flyttet til Skottland, der beverne var helt utryddet.