Slededrosjer står klare ved Nationaltheatret en vinterdag i 1904. Her har hestene fått et teppe over ryggen som beskyttelse mot kulde og snø. Dyrebeskyttelsen jobbet for bedre hverdagen for arbeidshestene. (Bilde: Anders Beer Wilse/ Oslo Museum)
Slededrosjer står klare ved Nationaltheatret en vinterdag i 1904. Her har hestene fått et teppe over ryggen som beskyttelse mot kulde og snø. Dyrebeskyttelsen jobbet for bedre hverdagen for arbeidshestene. (Bilde: Anders Beer Wilse/ Oslo Museum)

Dyrebeskyttelsen fyller 160 år, men hva drev de med i gamle dager?

Hester og fugler var viktige saker.

Publisert

Det startet i år 1859. Den norske kjøpmannen David Graah var på besøk i London. Akkurat da han skulle sette seg inn i en hestedrosje, fikk han en løpeseddel der det sto: Ikke vær slem mot dyrene.

Det var en engelsk dyreverngruppe som sto bak.

David Graah bestemte seg for å starte en norsk forening. Så han oversatte løpeseddelen til norsk og inviterte til møte for å stifte Dyrebeskyttelsen.

Nå har det gått 160 år, og i dag er Dyrebeskyttelsen opptatt av hjemløse katter, hunder og andre dyr. De jobber mot at dyr må leve i små bur, som mink og rev som skal bli pelskåper. De er opptatt av sauer som dør på beite og at ville dyr skal få leve i fred.

Men jobbet de med for 160 år siden?

Fjær var viktig sak for dyrevernere

Damene på 1800-tallet var glade i vakre fjær. De pyntet hatter, kraver og vifter med fjær.

Noen av fjærene kom fra påfugl, fasan og struts. Disse fuglene ble holdt som husdyr for å få pyntefjær.

Verre var det at ville fugler med fine, fargerike fjær som ble drept for at kvinner skulle pynte seg.

Fjær ble en viktig sak for Dyrebeskyttelsen både i Norge og utlandet. De ville at folk heller skulle bruke kunstige fjær enn ekte.

Og de fikk støtte fra den engelske dronningen. Hun fortalte at hun selv ikke lenger ville bruke fjær fra ville fugler.

Fjær er fortsatt et problem, forteller Åshild Roaldset. Hun er leder for Dyrebeskyttelsen Norge i dag.

Vi kan ikke bruke fjær om de ikke er laget på en måte som ikke skader fuglene, mener Roaldset. For det er ille når fjærene blir plukket av levende fugler.

Stakkars hester

På 1800-tallet var det hester overalt. De fraktet store lass, brøytet veiene om vinteren med tunge ploger og kjørte folk dit de skulle.

Velferd for hestene ble derfor en av de viktigste sakene for Dyrebeskyttelsen for 160 år siden.

De startet med informasjon til de som kjørte hestene, om hvor mye mat og hvile dyrene trengte. Og de satte opp steder der hestene kunne drikke vann.

Oppdaget Dyrebeskyttelsen at noen mishandlet hesten sin, så leverte de anmeldelse til politiet.

Liv Emma Thorsen er pensjonert professor ved Universitetet i Oslo. Hun har forsket på hvordan mennesker og dyr lever og jobber sammen.

Hun tror ikke mishandling av hester var veldig vanlig i gamle dager. Det var selvsagt noen som gjorde det, men de som kjørte hestene ville at dyrene skulle være friske og i god stand, for ellers ville de ikke kunne jobbe.

Lisa Kristoffersen var Oslos første dyrevernaktivist. (Foto: Ukjent/Oslo Museum)
Lisa Kristoffersen var Oslos første dyrevernaktivist. (Foto: Ukjent/Oslo Museum)

Den første aktivisten

Hvis noen pisket hesten sin, var det best om han ikke traff på Lisa Kristoffersen. Hun var den første dyrevernaktivisten i Norge.

– Hvis en hestekar slo en hest, så slo hun hestekaren. Hun skulle ikke ha noe av dårlig dyrevelferd, sier Åshild Roaldset.

Lisa stilte seg gjerne opp der hestene dro tunge lass. De som ikke behandlet dyr pent, var redd henne. Om hestekaren ikke hørte på henne, så blåste hun i en fløyte for å tilkalle politiet.

Lisa Kristoffersen stiftet sin egen dyrebeskyttelse og fikk til slutt en medalje av Kongen for sitt arbeid for å verne dyrene.

Skamklippet hale var på moten

En sak som Dyrebeskyttelsen jobbet med på slutten av 1800-tallet var halekupering av hest. Det betyr at en del av benet i halen ble kuttet av. Det var mote på den tiden at hestene til rikfolk skulle ha korte haler.

– Dette var noe de gjorde uten bedøvelse. Hesten fikk et veldig kort halebein som også var et handikap fordi den ikke lenger kunne piske bort fluer like effektivt, sier Roaldset.

Å kutte av halen ble forbudt i 1935.

Hesten har fått kuttet av en del av halen sin i tråd med moten. Dyrebeskyttelsen arbeidet for å få slutt på praksisen. (Foto: Gustav Borgen)
Hesten har fått kuttet av en del av halen sin i tråd med moten. Dyrebeskyttelsen arbeidet for å få slutt på praksisen. (Foto: Gustav Borgen)

Barn skulle oppdras til å være gode mot dyr

Foreningen var også opptatt av at foreldrene og skolen skulle oppdra barn til å være snille mot dyrene.

Roaldset forteller at det å kaste stein, skyte med sprettert på dyr, rane reir for egg og drepe fugler, ble kalt guttestreker av noen. Det var Dyrebeskyttelsen uenig i og jobbet for at det skulle bli slutt på dette.

Glade kuer bare om sommeren

Og hvordan var det egentlig å være ku på 1800-tallet? Vel, det var stor forskjell på sommer og vinter. Da våren kom, ble kuene sendt til fjellet for å gjøre seg fete. Men om vinteren fikk mange kuer lite mat og hadde det vanskelig.

Dyrebeskyttelsen ga pengepremier, sølvskjeer og diplomer til de som stelt godt med dyra.

De arbeidet også for brannsikre fjøs og at dyr skulle få bedøvelse før de ble slaktet.

Dyrebeskyttelsen arbeidet også mye med å politianmelde og følge opp dyrevernsaker, og de ville ha bedre lover for dyrene.