Testen kalles egentlig for marshmallow-testen, og den er skikkelig berømt.

For nesten 50 år siden inviterte noen forskere med seg barnehagebarn til å være med på et eksperiment.

Hvert av barna skulle sitte alene ved et bord. På bordet stod en liten tallerken med en deilig, myk marshmallow. Så sa forskeren:

Du kan spise denne marshmallowen nå. Men hvis du klarer å vente i 15 minutter, får du to stykker.

Hvorfor i all verden gjorde forskerne dette?

Selvkontroll

Forskerne ville måle barnas selvkontroll. De talte hvor mange som klarte å vente, og undersøkte hvilke teknikker barna brukte for å holde fingrene fra godteriet mens de ventet.

Ti år etterpå undersøkte forskerne hvordan det hadde gått med de små deltagerne. Da viste det seg at barna som hadde greid å vente lengst på marshmallowen, gjorde det bedre på skolen senere.

Forskerne mente testen viste at det var viktig å kunne vente på en belønning.

Noen få dyr klarer testen

Selv om marshmallowtesten virker ganske enkel, er det ikke så lett å klare den. For det første må du forstå at det å vente, gir deg en større belønning. Og så må du kontrollere lysten til å spise godteriet.

Det er for eksempel mange dyrearter som rett og slett ikke klarer dette.

Men noen dyr har greid testen. (Ikke med marshmallower, men med andre godbiter.) Det gjelder for eksempel store aper, papegøyer og kråker.

Disse dyra har noen ting til felles. De er kjent for å være intelligente. De blir ganske gamle og lever ofte sammen med andre i en flokk. Kanskje er det nettopp dette som gjør de har utviklet så stor selvkontroll?

Men nå har forskere kjørt marshmallow-testen på et dyr som ikke ligner aper eller fugler i det heletatt:

Blekkspruter.

Reker og krepsehaler

Blekkspruter lever ofte alene, og mange blir ikke mer enn et par år gamle. Men de er kjent for å være smarte.

Nylig gjorde forskeren Alexandra Schnell og samarbeidspartnerne hennes et eksperiment med sepia-blekkspruter.

Inni i akvariet til blekksprutene, monterte forskerne to bokser ved siden av hverandre. I hver av boksene var det en matbit. Noen ganger var det blekksprutenes favorittmat, reke. Andre ganger var det bare en bit med krepsehale.

Blekksprutene lærte at noen bokser var åpne med en gang, mens andre bokser åpnet seg etter en stund.

De lærte også at det ikke gikk an å ta begge godbitene. Så snart blekkspruten valgte maten i den ene boksen, forsvant maten i den andre.

Så kom den store testen.

Ventet på reka

Nå fikk blekkspruten en bit krepsehale i boksen som var åpen hele tida. Men i boksen som åpnet seg etter en stund, lå favorittmaten – reke.

Blekkspruten visste at reka ville forsvinne hvis den tok krepsehalen først. Ville den klare å la krepsehalen ligge, og vente på den gode reka?

Resultatene viste at blekksprutene klarte å vente. Noen klarte over to minutter!

Etterpå gjorde forskerne en annen test, der de målte hvor flinke blekksprutene var til å lære nye ting. Da så de at blekksprutene som hadde ventet lengst for å få tak i reka, også var flinkest til å lære.

Kanskje er blekkspruter, kråker og mennesker likere enn man skulle tro, selv om vi lever helt ulikt?