De siste 12 000 åra har vært temmelig spesielle.

I denne tida har jorda nemlig ikke hatt noen sabeltannkatt. Det er faktisk helt unormalt.

For i de 40 millioner åra før det, har disse digre rovdyra levd på jorda. Forskerne har funnet fossiler etter dem i alle verdensdeler, unntatt Australia og Antarktis.

Det er vanskelig å vite hvordan utdødde dyr levde og jaktet. Var sabelkattene lik dagens ensomme tigre? Snek de seg inn på byttet og angrep plutselig i nattens mulm og mørke?

Eller jaktet de i flokk på dagen?

Heldigvis er det mulig å undersøke saken uten tidsmaskin.

Genene forteller

Forskere ved Universitetet i København har brukt gener til å finne ut hva sabeltannkatten drev med.

Restene etter en sabeltannkatt ble nemlig funnet i jord som har vært dypfryst. I slik permafrost råtner alt saktere. Og selv om restene var over 47 000 år gamle, inneholdt de fortsatt DNA.

DNAet er selve oppskriften på et levende vesen. Det betyr at DNAet fra sabeltannkatten inneholder masse informasjon om hvordan kroppen til det store rovdyret fungerte.

I de siste åra har forskerne fått veldig gode teknikker for å lese slikt gammelt DNA. Og dermed blir det også mulig å skjønne mer av hvordan sabeltannkattene levde.

Skarpt syn og sterkt hjerte

Genene forteller at denne sabeltannkatten trolig hadde veldig skarpt syn om dagen. Og mye tyder på at den var sosial, altså at den levde i flokk og samarbeidet med andre sabeltannkatter.

Dessuten hadde den kraftige knokler og lunger og et sterkt hjerte.

Alt dette tyder på at denne sabeltannkatten jaktet i flokk på dagen, tror forskerne. Antagelig samarbeidet sabelkattene om å forfølge et byttedyr, helt til byttet var helt utmattet og ikke orket mer.

Aldri helt sikkert

Kunnskapen vår om gener gjør at vi kan finne ut mye om utdødde skapninger. Likevel er det viktig å huske at slik forskning også er usikker.

Noen av genene kan ha blitt ødelagt i jorda, eller det kan ha sneket seg med gener fra andre dyr. Dessuten kan det hende forskerne misforstår når de prøver å forstå hvordan dyra brukte egenskapene sine.

Kunnskapen om hvordan de utdødde dyra levde blir nok aldri like sikker som det vi vet om dyra og plantene som lever i dag.