Hvis du noen gang har hørt et ekko, vet du at lyd som sendes ut blir sendt tilbake igjen. Lyden av ditt rop kan sprette av husvegger og fjellvegger, og sendes tilbake til ørene på personene som lagde ekkoet.

Flaggermus har en mye mer fininnstilt hørsel enn oss, og de kan sende ut lyd vi ikke kan høre. Flaggermusen hører hvordan lyden spretter av trær, vegger, insekter og alt annet rundt seg, for å bygge opp et lyd-bilde av verden.

Dette kalles ekkolokalisering. Og flaggermus kan bruke det til å finne bitte små insekter.

Ser med lyd

To forskere fra Tel Aviv-universitetet i Israel har undersøkt denne evnen til flaggermus. De er spesielt opptatt av en ting: Er oppfattelsen av lydens hastighet noe flaggermus er født med - altså noe som er helt innebygget fra starten? Eller klarer flaggermus å tilpasse seg, selv om lydens hastighet endrer seg?

Lyden går ganske fort: rundt 1200 kilometer i timen. Men ute i verden er ikke alltid lydens hastighet det samme. Lyd er egentlig små trykkforskjeller i lufta, som sendes ut som bølger i luften. Vi og andre dyr kan merke disse forskjellene i ørene våre, og oppfatte det som lyd.

Det rare er at lydens fart endrer seg hvis for eksempel temperaturen i lufta endrer seg. Hvis lufta er kaldere, går lyden saktere. På rundt null grader går lyden i omtrent 1191 kilometer i timen. Når temperaturen er rundt 20 grader, går lyden i 1235 kilometer i timen.

Og det virker som om flaggermusene takler disse små forskjellene, men hva skjer hvis forskjellen blir mye større?

De lærte ikke

I et nytt eksperiment har forskerne rett og slett endret lydens hastighet for noen flaggermus. To forskjellige grupper med flaggermus vokste opp i et laboratorium. Den ene gruppen vokste opp i vanlig luft, mens den andre vokste opp i luft - som også hadde litt annen gass blandet inn.

Flaggermusene kunne fortsatt puste fint i luften, men lyden gikk mye fortere i den ene luftmiksen. Fortere enn den går i naturen.

Og dette gjorde at flaggermusene ikke klarte å lage et like bra lyd-bilde lenger. Når de skulle lande ved maten, landet de alltid litt lenger unna enn flaggermusene som levde i vanlig luft.

Når flaggermusen sendte ut lydbølger, kom de altså fortere tilbake enn vanlig. Dermed trodde flaggermusen at maten var nærmere enn den egentlig var, fordi lyden gikk fram og tilbake for fort.

Og flaggermusene lærte ikke heller. Selv om de hadde vokst opp med «raskere lyd», endret det seg ikke. Voksne flaggermus klarte heller ikke å lande nærmere maten.

Forskerne tror dette betyr at lydens fart ikke er noe flaggermusene lærer. Det er noe de kan og kan bruke helt fra de er nyfødt. Og de kan kanskje ikke lære at lyden kan endre seg heller - for de trenger ikke den evnen i naturen.

Selv om lydens fart endrer seg litt i naturen, kan det være at flaggermusen forstår dette, ved å merke om det er kaldt eller varmt.

Forskerne tror at dette også betyr at flaggermusen ikke tenker på hvor langt det er til et insekt, men hvor lenge det er til insekt. Hvis lydens hastighet er helt innebygget, bruker flaggermusen kanskje tid til å bestemme hvor langt unna noe er istedenfor avstand, som oss.

Referanse:

Amichai mfl: Echolocating bats rely on an innate speed-of-sound reference. PNAS, 2021. DOI: 10.1073/pnas.2024352118. Sammendrag