Her ligger spor av dyr som levde for over 400 millioner år siden.
Her ligger spor av dyr som levde for over 400 millioner år siden.

Her ligger mange blekksprut-fossiler gjemt

– Kunsten er å vite hva man skal se etter, sier Ole Nashoug. Vi blir med på fossiljakt på stranda i Hamar.

Publisert

Sola skinner over Mjøsa.

Akkurat nå er det lite vann i innsjøen, og derfor kan vi se langt utover den tørre bunnen.

Og akkurat her, på Tjuvholmen i Hamar, finnes det mange fossiler av blekkspruter som levde for flere hundre millioner år siden.

Det vet Ole Nashoug. Han er leder i Hedmarken geologiforening, og han skal ta oss med på fossiljakt.

Det tar ikke lang tid før vi finner noe.

– Her ser du en, sier Ole Nashoug.

Han løfter opp en flat stein med en pølselignende form.

Det vi ser, er en Orthoceras-blekksprut. Den levde i tiden som kalles Ordovicium, som var cirka for 485–445 millioner år siden.

Da fantes ikke landdyra enda, men i havet begynte det å bli mange forskjellige dyr.

For eksempel Orthoceras-blekksprutene. De hadde rette, spisse skall.

Og det er et fossil av en slik blekksprut vi har funnet.

Her ser du en tegning av den, sånn forskerne tror den så ut.

Hei, Orthoceras!
Hei, Orthoceras!

En annerledes verden

Da Orthoceras svømte rundt i havet, så verden helt annerledes ut enn i dag.

Ingen land lå der de ligger nå. Norge lå sør for ekvator. Men egentlig fantes ikke Norge, for det fantes heller ingen mennesker som kunne lage landegrenser. Vi mennesker har vært på jorda bare en kort tid i naturens historie.

Hva er et fossil?

Et fossil er en plante eller et dyr som levde for lenge, lenge siden og som er blitt forsteinet.

Et fossil kan også være en rest av en plante eller et dyr er blitt bevart i jord eller stein fra tidligere tider.

Kilde:

Store norske leksikon, om fossiler

Sammen med blekksprutene i havet levde også små dyr som lignet på skjell. Og trilobitter løp på havbunnen.

Trilobitter kan du lese mer om her: Er dette verdens første kø?

Dette var dyr med skall. Og når de døde, ble skallene deres knust av bølger og havstrømmer, til bitte små kalkbiter. Og derfor ble det ble en kalk-gjørme på havbunnen, forteller Hans Arne Nakrem.

Han er professor på Norsk Senter for paleontologi ved Universitetet i Oslo.

– I gjørma var det også noen hele, ikke-knuste skall, som vi finner som hele fine fossiler, sier han til UNG.forskning.no.

Og akkurat her på stranda i Hamar ligger det mange fossiler.

Hvorfor det?

Havbunnen ble presset og knekt

Jorda har opplevd store forandringer siden disse blekksprutene levde.

Først lå havbunn-lagene flatt som gulv oppå hverandre. Men etter det har det skjedd voldsomme ting.

Skiver av gammel havbunn ligger på skeive ved Moelv, nord for Hamar.
Skiver av gammel havbunn ligger på skeive ved Moelv, nord for Hamar.

De digre jordskorpeplatene flyttet seg omkring på jordkloden. Og for 450–400 millioner år siden krasjet kontinentet vårt med det nord-amerikanske kontinentet. Og en fjellkjede ble presset opp mellom dem.

Jordskorpa ble knadd, brettet og dyttet sammen. Derfor står lagene med kalkstein fra havbunnen helt på skrå noen steder - og til og med rett og som striper.

Langs Mjøsa, men også rundt Oslofjorden, kan man se dette godt.

På Tjuvholmen ligger den gamle, forsteinede havbunnen oppe i sollyset. Den ligger i skiver i fjellet, og på stranda ligger knekte biter strødd.

Ole Nashoug plukker opp en rund mørk grå stein, og snur den.

– Her er en blekksprut til, sier han.

Men denne ser helt annerledes ut enn den første. Avtrykket ligner en kanelbolle.

Det er formen på skallet til blekkspruten Discoceras.

Runde boller med fossiler

Ofte er runde steiner formet av vannet som har skylt rundt dem, men ikke denne steinen. De ble til under havbunnen, og ble runde med en gang.

– Vi kaller dem kalkboller, selv om det ikke er så mye kalk i dem, sier Ole Nashoug.

I noen kalkboller kan man finne noen små fossiler som ligner kaffebønner, ifølge Nashoug. De små fossilene er små trilobitter som kan ha levd for mer enn 500 millioner år siden.

På stranda har vi funnet to skatter som er ufattelig gamle. Er det virkelig så lett å finne fossiler? Finner vi flere?

Ole Nashoug viser fram et Discoceras-fossil.
Ole Nashoug viser fram et Discoceras-fossil.

– Kunsten er å vite hva du skal lete etter

Det ville ikke vært så lett å finne fossilene på Tjuvholmen uten Ole Nashougs hjelp.

Og det ligger ikke like mange fossiler alle steder. Men Ole Nashoug har lang erfaring som fossil-leter langs Mjøsa. Fossilene vi har funnet er ikke uvanlige, sier han.

– Jeg kan finne fossiler hvert tiende minutt, sier han.

– Kunsten er å vite hva du skal se etter, og hvilke steiner du skal snu.

Dessuten er ikke Tjuvholmen det vanligste stedet å lete. Andre steder har folk allerede plukket med seg mange fossiler. Men her kan det fremdeles ligge en god del, forteller han.

Ole Nashoug plukker opp en rund, grå stein litt lenger borte. Steinen har et avtrykk i seg. Det ser ut som en tykk skrue har laget et spor i den.

Men også dette er et avtrykk av en blekksprut med rett skall, men litt mindre enn den første vi fant.

Skrue? Enhjørning-horn? Eller blekksprut fra en fjern fortid?
Skrue? Enhjørning-horn? Eller blekksprut fra en fjern fortid?

Fortiden på en stein

Hva tenkte folk når de gikk her og fant fossiler før i tiden? Skjønte de hvor gamle disse forsteinede dyra var?

Lagde de sine egne forklaringer?

Til slutt vil Ole Nashoug vise meg et fossil han har sett her før.

Ved vannkanten ser vi mye større flak med gammel havbunn, nesten som trappetrinn.

Og akkurat der ble en blekksprut liggende etter sin død. Nå tråkker vi over den med moderne sko og tar bilder med mobilen.

Hvem vet hvor lenge blekkspruten vil ligge her?

Ole Nashoug og blekkspruten
Ole Nashoug og blekkspruten
Fossil av en Orthoceras-blekksprut.
Fossil av en Orthoceras-blekksprut.