Tina Ringstad er språkforsker på NTNU. Hun bruker en bamse når hun skal finne ut hvordan barn snakker.

- Vi har en språkmaskin i hodet

Tina forsker på barns språk. Deres språkmaskin er litt annerledes enn voksnes.

For noen år siden ble Tina Ringstad tante til ei lita jente.

Da niesa var to år, kunne hun forstå nesten alt de voksne sa til henne. Og selv om hun ikke kunne så mange ord, så forsto familien nesten alt hun forsøkte å si.

Da ble Tina interessert i barns språk.

– Hvordan går det an at så små barn er så gode på språk, selv om de snakker helt annerledes enn oss voksne.

– Da bestemte jeg meg for å forske på barnespråk, forteller Tina, som jobber på NTNU.

Les mer om forskningen hennes:

Hva forsker du på?

Jeg forsker på barns språk, og hvordan barn lærer morsmålet sitt.

Morsmål er det språket foreldrene dine snakker. I min forskning vil det si barn som bor i Norge og har foreldre som snakker bare norsk.

Hvorfor er det spennende å forske på morsmål? På skolen har du sikkert undervisning i norsk og engelsk. Hvis engelsk ikke er morsmålet ditt, lærer du engelsk ved å lese om det i skolebøkene og høre om det fra læreren.

Da lærer du hva de norske ordene heter på engelsk, hvordan man lager fortid og flertall, og hvilken rekkefølge ordene skal være i i en setning.

Men hva med norsk? Hvis norsk er morsmålet ditt, så kunne du både snakke og forstå norsk helt fra du var bitteliten, rundt 1-2 år, selv om ingen hadde lært deg det. Så små barn kan nesten ikke spise uten hjelp, og kan i alle fall ikke kle på seg selv. Likevel kan de lære et helt språk, uten hjelp. Jeg jobber med å finne ut hvordan det går an.

Hva gjør du når du forsker på barns språk?

Jeg, og andre språkforskere, tror små barn lærer språk ved hjelp av ei usynlig språkmaskin som alle mennesker har i hodet.

Når vi som barn hører språk rundt oss, lager språkmaskina ei slags skolebok med språkinformasjon, av seg selv. Det betyr at den lagrer informasjon om hva et ord betyr, hvordan vi lager fortid og flertall, og hvilken rekkefølge ordene skal være i i en setning.

Språkmaskina trenger tid på å utvikle seg å bli helt ferdig. Derfor kan det av og til skje at den gjør litt andre ting enn det den skal gjøre. Da blir det sånn at barn snakker annerledes enn voksne, frem til språkmaskina skjønner hva den skal gjøre.

Jeg jobber med å finne ut hvordan barns språk er annerledes enn voksenspråket. Det vil fortelle meg hva som er vanskelig for språkmaskina.

For å gjøre det, har jeg laget en lek som mange barnehagebarn har vært med på. Noen voksne har også vært med.

Fortell en historie til en bamse

I leken forteller jeg en historie som barna skal fortelle videre til en bamse. En gang fortalte jeg om en gutt som ikke likte å spise is.

Når de voksne snakket med bamsen om dette, sa de «En gutt som ikke spiste is». Når barna snakket med bamsen, sa mange «En gutt som spiste ikke is». Barna hadde noen ord i en annen rekkefølge enn de voksne.

Det er veldig spennende at ingen barn sa for eksempel «Is ikke spiste en gutt som». Jeg har altså funnet ut at barnespråk har et eget system, der noen ord kan bytte plass men ikke andre. Det betyr at det er vanskelig for språkmaskina vår å lære rekkefølgen til noen ord, spesielt ordet ikke, sammen med det vi kaller verb, som for eksempel spiste.

Hva pleier folk å spørre om når du forteller hva du forsker på?

Mange spør hvor mange språk jeg kan. Da svarer jeg at det viktigste er ikke om jeg kan mange språk, men at jeg kan veldig mye om akkurat norsk.

Da kan jeg snakke med andre språkforskere som jobber med barnespråk på andre språk. Vi sammenligner det vi har funnet ut. For det er vanskelig for barn som lærer for eksempel engelsk eller kinesisk som morsmål å få til rekkefølgen på ordene også.

Powered by Labrador CMS