Vi mennesker har begravd hverandre i godt og vel 240.000 år,
skal vi tro ny
forskning.
Mens selve begravelsene har endret seg, er det fortsatt sånn at vi legger de døde kroppene ned i
jorda.
«Av jord er du kommet, til jord skal du bli»
Så er det egentlig så lurt å legge kroppen i en kiste først?
Begravde griser med og uten kiste
Ja, skal vi tro forsker Inghild Økland ved Norsk institutt
for bioøkonomi (NIBIO).
Det går trolig raskere med nedbryting av kroppen i en kiste
enn uten, sier hun.
Økland peker på to ulike studier som har testet ut akkurat
dette.
Den ene ble gjort på kropper som ble gravd opp etter andre
verdenskrig. Den andre var en studie der deler av grisekropper ble gravd ned.
Begge studiene viser at kroppene som lå i trekister, ble til jord raskere enn de som ble gravlagt rett i bakken.
Nedbrytingen kan stoppe uten kiste
Det er fordi kistene sørger for at det er oksygen rundt kroppen.
Dette er spesielt viktig de første ukene, som er den viktigste perioden for nedbryting, forklarer Økland.
Det er faktisk større sjanse for at nedbrytingen stopper
hvis kroppen legges rett i jorda.
Bare knokler og kisterester igjen
Det er viktig for samfunnet at de døde kroppene blir til
jord – og det så fort som mulig.
Det begynner nemlig å bli trangt på mange norske
gravplasser. Mange må bli større for å få plass til alle de døde. Det kan gå ut
over parker, lekeplasser og dyrket mark.
Det må gå 20 år før gravene kan brukes på nytt. Men det er
bare hvis de som allerede ligger der, er blitt til jord.
– Hvis det finnes mer enn grove knokler og kisterester igjen
etter 20 år, kan ikke graven brukes på nytt da heller, forklarer Økland.
Er kremasjon det beste?
Nesten halvparten av den norske befolkning kremeres,
ifølge en ny
kartlegging. Det betyr at kroppene brennes og blir til aske. Hvis plassmangel er et problem, er det kanskje bedre om enda flere gjør dette?
– Ja, men bare på kort sikt, ifølge Økland.
Hun sier at kremasjon krever mye energi og kraftige renseanlegg for at tungmetaller og skadelige gasser skal slippes ut i naturen.
Mye tyder også på at asken blir liggende som en klump i
stedet for å løses opp i jorden.
Men å begrave folk i trekister gjør at næringsstoffer frigis til jord og planter, og miljøgiftene vi har i
kroppen, vil renses av jorden.
Kongen som eksploderte
Når vi dør, blir det fri flyt av bakterier i kroppen. Når vi lever, så holdes disse bakteriene i sjakk av immunforsvaret vårt.
Derfor er det viktig å begrave eller brenne kroppen så fort
som mulig.
Hvis ikke, kan det skje som det gjorde med kongen av England
Vilhelm Erobreren i 1087.
Det tok det så lang tid fra han døde til han ble begravet at nedbrytingen allerede hadde kommet langt.
Da begravelsesfølget endelig nådde frem til der han skulle begraves, hadde bakteriene fra innvollene begynt å lage gasser som
fylte opp magen hans.
Den oppblåste kongen hadde blitt for stor
for sin egen grav. Så da de skulle få han nedi, måtte graverne både lirke og presse.
Og det var da det skjedde. Kroppen til Vilhelm Erobreren eksploderte og innvollene sprutet utover de som var i begravelsen.
Det er ikke bare kongelige eksplosjoner som skjer hvis
kistene er for tette.
Hvis det ikke kommer nok oksygen til, blir kroppene bevart
som en slags naturlig mumie. Dette kalles likvoksdannelse, ifølge Økland.
Det skjer blant annet når kisten legges i tett leire,
eller hvis det blir for mye vann i graven. Da kan kroppene bli liggende i
hundrevis av år uten å brytes ned.